Kutt ALL støtte til palestinerne

Hvorfor? Fordi det ikke er logisk å skulle betale penger til en gjeng som lover de vil sprenge oss i lufta - bare de får råd! Først må de lære å oppføre seg. Norge har ingen forpliktelse til å betale noe som helst til Palestina. Vi burde lytte minst like lite til palestinernes sutring som vi lytter til de som dør i Darfur - og dem finner vi vitterlig ikke særlig interessante.

La oss si at palestinerne begynte å oppføre seg som folk; burde vi da gi dem penger? Ikke nødvendigvis. Det vil være et spørsmål om hvordan vi utnytter bistandskronene best - og da er de palestinske områdene ingen selvskreven kandidat, ettersom at man finner verre forhold mange andre steder, kombinert med lavere kostnader, slik at man får mer bistand for hver krone - og det må jo være et mål.

Er ikke palestinernes problem først og fremst at de ikke bare er en kasteball, men at de er verdens mest velvillige kasteball? Er ikke problemet til palestinerne at de de har, og alltid har hatt, elendige ledere? At de sliter med politisk og religiøst rot? Er ikke saken at ikke kan løse noen av palestinernes STORE problemer, uansett hvor mange milliarder vi bruker.

Erfaringene med palestinernes pengebruk er ikke gode - og som det ligge an nå, går man fra asken til ilden. Med Hamas ved makten kan man bli rent nostalgisk av å tenke på de dagene da de norske bistandskronene kun gikk til å kjøpe luksus til Arafats kone. I dag er det grunn til å frykte at pengene går – direkte eller indirekte – til finansiering av terror. Dersom Hamas ikke tvinges til å bruke absolutt alt av resurser til å holde palestinernes misnøye ned, finnes det resurser til de tingene som Hamas helst vil bruke penger på…

Før at det bevilges en krone burde det i det minste fremvises konkrete resultater som viser at den norske bistanden til Palestina har vært kostnadseffektiv – det vil si at vi har fått solide bistandsresultater per gitt krone. Hvis ikke må bistanden kuttes. Når sant skal sies, er palestinernes fattigdomsnivå neppe lavt nok til at vi burde prioritere dem fremfor andre og vesentlig verre stilte mennesker. Kort og godt: Vi burde bruke bistandskronene andre steder.

Norsk bistand handler ikke om å fremsette en politisk statement. Den BURDE i alle fall ikke handle om det. Bruker man bistandsmidler til politisk markering, skal man være klar over at det er andre områder som mottar mindre penger enn de ellers ville kunne ha fått.

Hele Latin-Amerika – et område som dekker alt sør for USA pluss de karibiske øyene – fikk i fjor kun litt mer enn palestinerne. Er det fornuftig å gi noe slikt som 140 kroner per hode pr år til palestinerne, når penger uansett ikke kan løse deres politiske eller religiøse problemer, mens latinamerikanerne får en drøy krone hver?

I fjor ga Norge totalt rundt 180 millioner til bekjempelse av AIDS, så neste gang du ser noe om AIDS, kan du vite at den norske innsatsen kunne vært firedoblet hvis man i stedet for å betale for palestinsk kaos, hadde brukt pengene til AIDS-kampen (opplagt firedobler man ikke AIDS-innsatsen over natta, men i prinsippet).

Den internasjonale innsatsen for minerydding i Angola, et av de landene som er mest spekket med landminer (ikke minst som følge av Cubas innsats) ligger på knappe 30 millioner dollar. Et tilsvarende budsjett av det palestinerne får, ville kunne fire til femdoble den internasjonale mineryddingsinnsatsen i dette landet.

Noe som imidlertid gjør denne saken håpløs, er at kommunikasjonen er så uærlig. Først står bistandsministeren frem og er stolt av at nordmenn gir så mye. Han håper at vi skal gi enda mer, slik at vi kommer opp på 1% av BNP, og dermed slår svenskene.

Han maner frem bilder av død og lidelse og bunnløs fattigdom. Faktisk går han så langt at han lyver for å gjøre elendigheten tydeligere.

Han trekker frem at den forventede levealderen i mange land er bare 30 år (det riktige er at den forventede levealderen i en del land er under 40 år), mens hans barn kan forvente å bli noen og åtti. Årsaken til at levealderen har falt kraftig i enkelte afrikanske land, er selvfølgelig AIDS, og selv om Solheim ikke sier det direkte, så ligger det mellom linjene at nordmenn burde gi mer, slik at vi kan styrke kampen mot AIDS, ikke sant?

I vårt indre ser vi for oss den underernærte, radmagre og AIDS-rammede negerkvinnen, der hun sitter med sitt eneste overlevende, men underernærte barn, og fluene svirrer. Skal vi ikke hjelpe henne, og i det minste gi barnet en sjanse? Videre ser vi for oss bildet av den lille kreftsyke gutten et sted på Balkan. Vi ser de store øynene og den hårløse skallen. Kunne han bare få en operasjon og litt medisiner, ville han ha en sjanse. Vi ser den lille nyfødte jenta et sted i Afrika. Ville det ikke være bra om hun fikk en poliovaksine?

***

La oss fremskrive historiene litt. Den AIDS-syke moren fikk aldri sett at gutten ble tatt hånd om før hun døde. Det ble han for øvrig heller ikke. Det var ikke penger til rådighet. Gutten på Balkan døde, for det var ikke penger til operasjon. Jenta fra Afrika vil aldri lære å gå. Det var ikke penger til poliovaksine.

Pengene ble brukt til å finansiere fredsdiplomatiet på Sri Lanka, eller kanskje var det Fathas korrupsjon eller Hamas’ kamp mot Israel. De ble brukt til politiske markeringer, mens de som trengte hjelpen ikke mottok noe som helst.

***

Mange nordmenn ville nok heller hjelpe flere AIDS-ofre enn å betale penger til Hamas. Men det driter Solheim i, for her er det han som bestemmer. De fattige, de elendige, de sjuke. De duger når han skal tigge penger, men er glemt når potten skal deles. Først holder han opp det jævligste bildet han kan finne, og så ser han deg rett i øynene og spør om vi ikke skal være store nok til å øke bistanden til 1% av BNP, og så blir den jevne nordmann mo i knærne og sier et stillferdig ja, før Solheim løper med pengeposen til Hamas.

Mange nordmenn ville nok heller hjelpe noen fattige, elendige og sjuke enn å være delaktige i selvmordsbombinger av skolebusser. Men det blir de altså. Når Hamas ikke tvinges til å bruke absolutt alt av resurser på å holde folks misnøye nede, så har de plutselig penger til å kjøpe C4. Å si at støtte til Hamas ikke er direkte medvirkende til økt terror, er naivt.

Men der er vi altså. Vi får ikke gå i fred uten at vi får trykket lidelsesporno opp i ansiktet, og til sist knekker vi og betaler, bare for etterfølgende å konstatere at de som skulle bidratt til at våre penger ble bra brukt, sviktet totalt. Gang på gang.

Som en siste salutt, kan det være på sin plass med et sitat fra document.no:

“I debatten om støtten til Hamas er palestinernes kår blitt hausset opp til katastrofe, selv om ingen har fått så mye penger. De siste 20 år er det bevilget 400 milliarder kroner.

Samtidig med Hamas-opprøret i Norge kommer meldingen om at Jan Egeland og FN må halvere matrasjonene til 2 millioner flyktninger i Darfur-provinsen. BBCs Orla Guerin er der og sender stadig reportasjer som er preget av bunnløs tristhet og sorg. De vet at de er overlatt til sin egen skjebne.

Dette er ingen selvpåført elendighet, som man et stykke på vei kan si at palestinernes misere er. Befolkningen i Sudan er myrdet, fordrevet, voldtatt og deres hjem er brent ned og buskapen slaktet eller jaget, av fellow-Muslims, som er arabere og derfor ser ned på svarte afrikanere.”

Her kan artikkelen leses i sin helhet.

Dø din jævel, dø!

Det er seint og Milton slapper av med en god Whisky med ingefærøl og sitron. Dagen har vært lang, mye jobb og enda mer lesing på nett. Klokka har passert midnatt og snart er den ett. Hadde egentlig mest lyst på ei øl, men var fri, så det ble som sagt en Johnnie Walker Black med ingefærøl.

Kjenner tegnene på å være sliten, og hører litt den velkjente øresusen eller pipingen som kommer når man bare er alt for trøtt. Gidder ikke å slå på TVen, for etter whiskyen er det bingen.

Da kommer den. Hurtig, søkende og usikker. En svart skygge som piler over gulvet. På et blunk er den inne under reolen, godt beskyttet av utilgjengelighet og mørke – tror den. Det er ikke nødvendig å ha sett den for å vite hva det er. Whiskyen settes på bordet, og innen lenge står Milton med den gullfargede boksen i neven.

En solid dusj med Raid MAX under reolen, og så kommer kakerlakken pilende ut. Den suser mot sofaen, men får seg et direkte treff. Opp over stoffet og under putene piler den, mens Milton følger etter og slenger puter i alle retninger.

Den faller ned på gulvet, og piler enda et par meter før den velter om på rygg, sprellende. Den får seg en ny dusj, før Raid-boksen er tilbake i skapet under vasken.

* * *

Det er morgen, kona har dratt på jobb og ungen er hos bestemor. Dagens første kaffe er på vei ned da monsterkakerlakken kommer inn i synsfeltet. Den ligger samme sted, og har gjort det i åtte timer. Bena beveger seg fortsatt.

Det besluttes å gjøre et dyreforsøk. Dyret skal få ligge for å se hvor lang tid det trenger for å ligge stille.

Det blir lunsj, men beina beveger seg fortsatt.

Klokka blir fire. Da har den ligget der femten timer. Bena går ikke så mye mer, men fra tid til annen beveger de seg.

Klokka blir 6. Etter sytten timer er det fortsatt bevegelse.

Forsøket blir avbrutt, for snart kommer det en liten krabat hjem som putter alt i hennes nærhet i munnen. Kakerlakken blir knust i et stykke kjøkkenpapir og havner i søppelboksen – etter å ha blitt avfotografert. Den er ikke blant de aller største – bare 4-5 cm.

Da vet vi det: Kakerlakker dør ikke raskt av gift. Når man ringer til et firma for å løse et slikt problem, går det raskt å bli kvitt dem, men de ligger altså og spreller et eller annet sted i et døgns tid etterpå.

Bildet havner i PCen, og forstørres opp. Klikk på bildet, slik at det blir stort. Se på de lårene. Av en eller annen grunn har jeg ikke lenger lyst til å spise kyllingvinger. Vi får håpe at den hviler i fred, og at den ikke reinkarnerer og blir til en sosialist eller noe enda verre.

Om å snakke for ens syke mor

Jeg husker avisannonsen som hadde den stått på trykk i går. Annonsen var et ledd i kampen mot svart arbeid, og skulle belyse problemene som svart arbeid medfører i form av dårligere kommunale tjenester. For å eksemplifisere problemstillingen, tok man utgangspunkt i skoleeleven Per, som kom hjem med alt for gamle skolebøker, som verken hadde fått med seg at kong Olav er død eller de utenrikspolitiske endringene.

Ideen var selvfølgelig at dette fikk Pers far til å innse at det er galt å snike seg unna fellesskapets forpliktelser, slik at han valgte å gjøre alle fremtidige jobber hvitt. For hvis både han og de andre i firmaet bare jobbet hvitt, så ville kommunen faktisk ha penger til å kjøpe nye historiebøker til hele skolen. Pers far forstod omsider at hvis vi alle betaler litt til fellesskapet, vil fellesskapet belønne folket med tjenester og løsninger som er mye mer verdt for hver enkelt enn det vi betaler i skatt. Og der sluttet annonsen med sin happy ending.

Stopp en halv!!!

Hva skjedde med de skattepengene som kom inn før faren til Per begynte å betale skatt?

”….. Jo, altså. Rådmannen trengte nye kontormøbler. De stolene han hadde var så gamle, og selv om de fungerte fint, så var det bare nødvendig å fornye litt. Forandring fryder, vet De. Så det var dessverre ikke penger til skolebøker dét året”.

Og året før?

”….. Jo, altså. Det var det året vi hadde noen uforutsette utgifter i forbindelse med kommunehuset, så det var dér pengene gikk det året”.

Men året før det året?

”Nei men ærlig talt! Det var jo dét året vi ansatte kulturkonsulenten, jo. I tillegg til at vi fikk nytt renseanlegg på vannverket!!”

Poenget skulle være mulig å se: Man vifter gjerne med historier om de dårlige vilkårene i skolen, eller eldreomsorgen eller andre sektorer for å få penger, selv om man der og da vét at pengene ikke kommer til å bli brukt på de nevnte områdene. Man bruker skolen til å vinne sympati, man greier å få karet til seg litt midler, og så bruker man penger på kommunal administrasjon, kommunale veier, kultur etc.

Bloggen Dyrk Mammon henviser til en undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå om Inntektselastisiteter for kommunale tjenester: Undersøkelsens konklusjon sier følgende:

”En inntektselastisitet viser den prosentvise økningen i utgiftene i en bestemt tjenesteytende sektor når de kommunale inntektene øker med 1 prosent. Størrelsen på inntektselastisitetene viser derfor i hvilken grad de ulike tjenestene vil bli prioritert når kommunene får økte frie inntekter….
…Resultatene fra analysen viser at nasjonale velferdstjenester som utdanning, pleie og omsorg, sosialhjelp og barnevern vil bli prioritert forholdsvis lavt når kommunene får ekstra inntekter, forutsatt at preferansene bak beslutningene er i samsvar med tidligere pengebruk. Kultur, infrastruktur og administrasjon vil derimot bli prioritert forholdsvis høyt, mens barnehager og helsestell kommer i en mellomstilling. Disse resultatene er basert på historiske data, men resultatene viser at hovedmønsteret i kommunenes prioritering av ekstra inntekter har vært forholdsvis stabilt over tid.”

Med andre ord: Med mindre kommunen får en pistol mot skallen i form at knallharde lovmessige krav, vil ikke Per få nye skolebøker, selv om Farens hans skulle begynne å betale skatt. Kommunene bruker ikke mer penger på skole, barnevern, pleie & omsorg og sosialhjelp hvis de skulle få midler til rådighet som ikke er bundne. Rapporten sier videre:

”Når staten tilfører kommunene ekstra inntekter gjennom rammetilskuddet, kan det imidlertid være slik at regjeringen og/eller Stortinget har sine egne uttalte preferanser om hva ekstramidlene bør brukes til. I Soria Moria-erklæringen til den nye regjeringen Stoltenberg heter det for eksempel at "kommunesektorens frie inntekter skal styrkes betydelig i løpet av stortingsperioden slik at tilbudet i skolen og eldreomsorgen kan bedres." Det kan imidlertid reises et spørsmål om hvor treffsikkert økte rammetilskudd vil være for å nå målene om bedre skoler og eldreomsorg. Dette vil avhenge av hvordan kommunene prioriterer å bruke de ekstra inntektene”

Det er nettopp denne kommunale prioriteringen, som er relativt stabil over tid, denne rapporten har avdekket. Det er ingen grunn til å tro at økningen av kommunenes frie midler har nådd de som i henhold til de vakre valgløftene først og fremst skulle nås.

Jeg har en bønn til politikerne både lokalt og sentralt: La oss slippe å høre dere snakke om de utpissede gamlingene med liggesår, stoppeklokkementaliteten i hjemmepleien, de eldgamle skolebøkene, tragediene som skyldes at barnevernet ikke har resurser eller andre former for kommunal fattigdom, når dere uansett først og fremst vil prioritere administrasjonen. Ikke plag oss med dårlig samvittighet for de svake, når det uansett er kommuneadministrasjonen som løper med pengeposen.

Daglige avisforsider i Panama

Dagens avis med flott portrettfoto på forsida av den første mannen som begikk selvmord fra den nye brua over Panama-kanalen. Med fullt navn og alder. Litt filosofering over hva mannen kan ha hatt for motiver. Var han kanskje psykisk syk? Hvor portrettfotoet er hentet fra er uvisst.

Gårdagens avisforside med foto av en mann som døde etter at det gikk av et vådeskudd fra pistolen hans. Han ligger enda i taxien på vei til sykehuset, som ikke greide å redde han. Ser man godt etter på bildet ser du skuddhullet. Ikke bare oppgis mannens navn og alder, men også nummeret på taxien som kjørte han til sykehuset. (Klikker du på bildet, kan du se det stort).

Kommer journalistene over det, publiserer de også personnummeret til den som er omhandlet, død eller levende. Har du en ulykke i trafikken, smøres du kanskje ut over forsida på en riksdekkende avis med bilde, fullt navn og personnummer.

Til tider smelles det opp bilder av selvmordere, mens de fortsatt henger der. Noen ganger er ansiktet sladdet, men ikke alltid. Mennesker i enden av et tau med hodet bøyd forover, noen ganger på skrå. Lukkede øyne.

Andre dager er forsidene imidlertid verre, som denne som jeg fikk referet av kona: Liket av en jentunge på tre år slengt på en gårdsplass. Jenta kom uforvarende inn på kjøkkenet til en slektning, som så mange genger før. Det hadde vært en krangel. Mannen som stod på kjøkkenet tok en machete – en 60-70 cm lang kniv som brukes til alt fra å kutte gress til å felle palmer – og kappet av jentas hode. Deretter slengte han liket ut på gårdsplassen, før han kuttet det i biter. Det var dette de puttet på forsida.

Dette bare for å si at det finnes steder med en verre presse enn Norge. Det å ikke referere selvmord, og under ingen omstendigheter fråtse i detaljene, er normen i Norge. Det er mange steder det ikke er slik.

Dette var bare avisen for to dager på rad. I morgen prydes forsiden med et nytt lik, men hvilket lik det blir, er trolig enda ikke avgjort. Deadline er vel rundt klokka ti, og mye fryktelig kan skje innen da – men det avhenger nok også litt av hvor spektakulære og kvalitetsmessig gode bildene er.

Dilbert i andre potens

Aftenposten har et intervju med utviklingsminister Erik Solheim, som Milton finner bekymringsfullt. Sitatene nedenfor er hentet derfra:

"Solheim sier at han er litt stolt over å ligge øverst på giverlisten. Han mener det styrker Norges posisjon i verden. Det er viktig at vi ikke oppfattes som et kjipt, lite styrtrikt land som bare tenker på seg selv, sier utviklingsministeren til Aftenposten.no."

Eh ja. På hvilken måte da? Har vi egentlig noe behov for å imponere FN eller andre som måtte lese slike rankinger av giverland? Ville det ikke vært bedre om Norge ble lagt merke til fordi vi har gjort noe bra, og ikke bare fordi vi har brukt penger? Ville det ikke være bedre om vi hadde kunnet tjene som et eksempel til etterfølgelse, et lite land som har forstått å ta vare på sin rikdom. Det er ikke flaut å være rik, Erik. Tvert i mot er det flaut å rote bort pengene sine til ingen nytte.

"Men vi må ikke ett sekund slå oss til ro. Behovene er fortsatt enorme. I mange land i verden kan de som blir født regne med å bli tredve år, mens mine barn kan bli noen og åtti."

Men dette er jo ikke sant, Erik! Verdens korteste forventede levealder finner man i Zimbabwe (36 år - 37 år for menn og 34 for kvinner), og da er store deler av forklaringen AIDS. Kan vi da regne med at vi kutter på andre poster for å styrke kampen mot AIDS?

Kanskje skal man ikke kalle Solheim en forbandet løgnhals, men at han har et noe fleksibelt forhold til sannheten må det være tillatt å si! Hensikten helliger ikke middelet - ei heller for utviklingsministre.

"Norge tok førsteplassen etter å ha gitt 0,93 prosent av brutto nasjonalinntekt i bistand i fjor. Solheim håper å nå 1 prosent i år. .. Sverige har sagt at de skal nå en prosent, da må vi også."

Ehh. Der kom praktargumentet susende – like an anvil from outer space. En riktig retorisk nuke! Svenskene må ikke være bedre enn oss!! Det viktigste er at vi bruker mest mulig.

Er det ikke noe som mangler her? Et eller annet? Noen som har ideer?

Eureka!

Mannen glemmer jo å fortelle oss hvorfor vi skal øke bistanden! Her som ellers når U-hjelp diskuteres av norske politikere er mottakerne ikke-eksisterende. Norsk U-hjelp handler mye mer om Norad og U-hjelpsindustrien enn om mottakerne og virkningen.

Det hele blir til en langt verre parodi enn man noensinne finner i tegneserien Dilbert.

Mannen vil ha mer penger, men vil ikke si hvorfor. Han gir ikke annen begrunnelse enn at vi burde bruke mer - for å bli bedre enn svenskene.

*************

Oppdatering: Etter at artikkelen ble flyttet fra Aftenposten til A24 har Solheims uttalelser om den forventede levealderen på 30 år blitt fjernet fra artikkelen. Da artikkelen lå ute hos Aftenposten, var disse uttalelsene med. De er kopiert og klistret rett inn.

Frokost i Colón

Milton spiste for en stund siden morgenmat på restauranten El Parque i sentrum av Colón – en by i kjeften av Panama-kanalen på den karibiske siden. Club-sandwich med kaffe og ei øl. Sola skinner og dagen er egentlig ikke så verst. Inne er det behagelig kjølig og stille, mens temperaturen utenfor sikkert er rundt 35 grader og stigende. Livet på gata går sin gang med biler som tuter, folk som roper og de luktene som finnes i fattige byer når sola steiker, søpla ligger over alt og markedet bare er et halvt kvartal unna.

Rett utenfor døra sitter det en ung mann på en stol sammen med ei pen jente. Hva han gjør der, sittende på en stol på gata utenfor en restaurant midt i arbeidstida vet jeg ikke, men kanskje selger han lodd i det statlige pengelotteriet – dette uvesenet som drar kjøpekraften ut av lommene på de fattige. Kanskje selger han noe annet, eller kanskje sitter han der bare uten å ha noen som helst grunn. What ever. Det er en fri verden.

Det er da det passerer en - tydeligvis bekjent – eldre dame på fortauet, bred som en låvedør. En stor negerdame på nærmere 70 år i sommerkjole. Hun stanser og veksler noen ord med mannen, før hum vender han ryggen, bøyer seg frem, skyter ut stjerten og simulerer tidenes mot-jukk. En enorm roterende rumpe som presser seg på stakkaren på stolen. Milton får kaffen i vranghalsen og må skylle etter med øl, og da han igjen ser ut av vinduet er alt ved sitt normale.

”Ecuse me, Sir. Could I please ask you a favour?”

Milton snur seg etter stemmen og vet naturligvis at det er noen som vil tigge penger.

”No”

”Oh. Are you having a bad day, or something”

Det ender opp med en liten utveksling av ord, men uten at det utveksles en cent. Milton tviholder på å snakke spansk, mens tiggeren konsekvent snakker engelsk. Han ser ut som en typisk crack-misbruker med hodet fullt av skjegg og håret strittende i alle retninger. Klærne står i stil, om enn han ikke lukter. I sitt forsøk på å overbevise om at han likevel bør få en skjerv, presenterer han seg som troende – en Guds mann. Det nytter bare ikke. Milton gir ikke til arbeidsføre menn av den enkle grunn at han ikke tror at det på lang sikt er noen hjelp – troende eller ikke.

Maten kommer, og smaker bra. Da er det er noe som slår Milton: Engelsken til denne mannen var noe av det bedre han har hørt, samtidig med at stemmen var uvanlig behagelig. En sånn stemme som enhver telefonselger ville drepe for å få, en stemme som gjør det vanvittig vanskelig å slenge på røret. Hva med det nyopprettede call centeret som skriker etter folk som snakker engelsk?

Call centeret er etablert i Colón for å utnytte at det er en del mennesker på den karibiske kysten som snakker bra engelsk, samtidig med at lønningene er lave. Dermed flyttes alt fra servicetelefonlinjer for computerprodusenter til vanlige telefonsalgsselskaper ut fra USA til blant annet Panamá. De betaler bedre enn mange andre steder. En ansatt på et call center vil typisk ha en fastlønn som er langt høyere enn man tjener ved å sitte i kassen på et supermarked eller som kelner, bankfunksjonær eller politimann.

Milton roper mannen tilbake til bordet for å gjøre han oppmerksom på muligheten.

Influent? Call center? Du mener dem som ligger i Fort Davis? spør mannen.

Næh. Da må jeg jo klippe håret og gå i slips og sånn… men du… du har ikke en dollar likevel?

Hvis Milton hadde hatt kamera med seg, ville han nok gitt mannen en dollar for å få tatt et bilde, slik at bloggposten hadde blitt litt bedre.

Danmarks utenlandsgjeld er vekk

Kilde: Jyllands-Posten

Se på grafen ovenfor. Den er flott! Ikke sant? Den viser den danske utenlandsgjelden i prosent av BNP, og forteller ikke minst en historie om økonomisk teori og politikk. 60 og 70 årenes tro på motkonjunkturpolitikk og keynesianisme. Fortvilelsen og oppgittheten på starten av 80-tallet hvor man ristet bare ristet på hodet, mens man smilte og tenkte at om intet annet, så går danskene til bunns med flagget til topps.

For å sitere Knud Heinesen, finansminister i flere av de sosialdemokratiske regjeringer på 70-tallet:

“Jeg tror, at en væsentlig grund til, at vi ikke kunne stoppe forværringen av økonomien, var, at vi ikke forstod krisens omfang. Mange økonomer var af den oppfattelse, at krisen ville blive kortvarig. Derfor fortsatte vi den ekspansive økonomiske politik, der hele tiden gjorde situationen værre. Vi prøvede at holde hjulene i gang og regnede med, at det snart gik over. Havde vi vidst, at krisen ville vare i over 10 år, havde vi formentlig ageret anderledes.”

Det kan man jo så tro eller la være. Uansett kom omslaget da Anker Jørgensen (Socialdemokraterne) kort og godt ga opp, og overlot roret til Poul Schlüter (Konservative) i 1982.

Anker Jørgensens mindretalsregeringer havde gennem 1970erne gjort forgæves forsøg på at vende den negative udvikling, men lige lidt hjalp det. Da Poul Schlüter overtog statsministerposten i 1982, var virkeligheden den, at et renteniveau på over 22 procent virkede som en meget tung klods om benet på samfundsudviklingen, og at antallet af arbejdsløse var højt og fortsat stigende. Siden 1973 var den steget fra 20.000 til 220.000, udlandsgælden var steget fra 18,7 milliarder til 155 milliarder og underskuddet på betalingsbalancen fra 2,8 til 19,2 milliarder. Den økonomiske krise var iøjnefaldende – det måtte både politikere og den almindelige dansker forholde sig til. (Kilde LD Jubilæumsskrift)

Skuta skulle vendes, åkke som. Økonomisk hestekur fulgte – og år med venting inntil resultatene til slutt viste seg.

At Socialdemokraterne hadde statsministerposten i perioden 1993-2001 ser man ikke på grafen. Det henger sammen med at den løsslupne finanspolitikken sosialdemokratene tidligere var kjent for, ble skiftet ut med økonomisk ansvarlighet, og konsekvensen ser vi i dag. Landet slipper å bruke enorme summer på rentebetalinger, som ellers kunne brukes til utvikling av det danske samfunnet.

For dansker flest betyr dette at rentespriket overfor eurosonen ikke blir større enn nødvendig, og at de danske politikernes handlefrihet har økt. En fin prestasjon gitt at Danmark ikke har de samme oljeinntektene som Norge. Gratulerer Danmark.