Frokost i Colón

Milton spiste for en stund siden morgenmat på restauranten El Parque i sentrum av Colón – en by i kjeften av Panama-kanalen på den karibiske siden. Club-sandwich med kaffe og ei øl. Sola skinner og dagen er egentlig ikke så verst. Inne er det behagelig kjølig og stille, mens temperaturen utenfor sikkert er rundt 35 grader og stigende. Livet på gata går sin gang med biler som tuter, folk som roper og de luktene som finnes i fattige byer når sola steiker, søpla ligger over alt og markedet bare er et halvt kvartal unna.

Rett utenfor døra sitter det en ung mann på en stol sammen med ei pen jente. Hva han gjør der, sittende på en stol på gata utenfor en restaurant midt i arbeidstida vet jeg ikke, men kanskje selger han lodd i det statlige pengelotteriet – dette uvesenet som drar kjøpekraften ut av lommene på de fattige. Kanskje selger han noe annet, eller kanskje sitter han der bare uten å ha noen som helst grunn. What ever. Det er en fri verden.

Det er da det passerer en - tydeligvis bekjent – eldre dame på fortauet, bred som en låvedør. En stor negerdame på nærmere 70 år i sommerkjole. Hun stanser og veksler noen ord med mannen, før hum vender han ryggen, bøyer seg frem, skyter ut stjerten og simulerer tidenes mot-jukk. En enorm roterende rumpe som presser seg på stakkaren på stolen. Milton får kaffen i vranghalsen og må skylle etter med øl, og da han igjen ser ut av vinduet er alt ved sitt normale.

”Ecuse me, Sir. Could I please ask you a favour?”

Milton snur seg etter stemmen og vet naturligvis at det er noen som vil tigge penger.

”No”

”Oh. Are you having a bad day, or something”

Det ender opp med en liten utveksling av ord, men uten at det utveksles en cent. Milton tviholder på å snakke spansk, mens tiggeren konsekvent snakker engelsk. Han ser ut som en typisk crack-misbruker med hodet fullt av skjegg og håret strittende i alle retninger. Klærne står i stil, om enn han ikke lukter. I sitt forsøk på å overbevise om at han likevel bør få en skjerv, presenterer han seg som troende – en Guds mann. Det nytter bare ikke. Milton gir ikke til arbeidsføre menn av den enkle grunn at han ikke tror at det på lang sikt er noen hjelp – troende eller ikke.

Maten kommer, og smaker bra. Da er det er noe som slår Milton: Engelsken til denne mannen var noe av det bedre han har hørt, samtidig med at stemmen var uvanlig behagelig. En sånn stemme som enhver telefonselger ville drepe for å få, en stemme som gjør det vanvittig vanskelig å slenge på røret. Hva med det nyopprettede call centeret som skriker etter folk som snakker engelsk?

Call centeret er etablert i Colón for å utnytte at det er en del mennesker på den karibiske kysten som snakker bra engelsk, samtidig med at lønningene er lave. Dermed flyttes alt fra servicetelefonlinjer for computerprodusenter til vanlige telefonsalgsselskaper ut fra USA til blant annet Panamá. De betaler bedre enn mange andre steder. En ansatt på et call center vil typisk ha en fastlønn som er langt høyere enn man tjener ved å sitte i kassen på et supermarked eller som kelner, bankfunksjonær eller politimann.

Milton roper mannen tilbake til bordet for å gjøre han oppmerksom på muligheten.

Influent? Call center? Du mener dem som ligger i Fort Davis? spør mannen.

Næh. Da må jeg jo klippe håret og gå i slips og sånn… men du… du har ikke en dollar likevel?

Hvis Milton hadde hatt kamera med seg, ville han nok gitt mannen en dollar for å få tatt et bilde, slik at bloggposten hadde blitt litt bedre.