En fredag ettermiddag i Colón, Panama

Vi er på sykehuset for å hilse på en ny verdensborger. Fødselen har gått bra, og moren er oppegående. Barnet - ei lita jente som bare ligger der og sover - kom dagen før på naturlig vis, og er helt som hun skal være.

Hun reagerer ikke på blitsen fra kameraet, så det er mulig å få noen ganske greie bilder som moren etterfølgende vil kunne ha som minne. Det har visst ikke vært noen andre der med kamera.

Det er lykkeønskninger og smil. Moren er stolt og glad. Barnets bestemor, et par tanter og en hel del annen familie er tilstede. En fin og glad stund.

Da visittiden er over, går vi nedenunder. Nede i resepsjonen på hospitalet blir vi sittende – alle glade og i godt humør. Det tas bilder og lages videointervjuer. Ungene er ville etter å se bildene av den nyfødte jenta, som de enda ikke har sett fordi de ikke fikk lov å bli med inn på fødestua. Vi blir værede i resepsjonen fordi vi venter på en onkel, som ikke rakk frem til visitten.

Plutselig uler det i sirener, og folk løper til. Det forekommer litt grotesk, ettersom det ikke er spørsmål om annet enn å kikke. Vi er jo på hospitalet.

Etter hvert bryter gruppen vår opp og går mot utgangen.

Ambulansen står der stadig. På en sykkel sitter det en av gatens fattige sønner. Mest av alt minner han meg om en ravn, en som varsler ulykke og død, og som legger sin ære i å være først med nyhetene. Han er ikke smålig, og holder ikke noe for seg selv. Endelig har han sine femten minutter i fokus, om enn forestillingen han ikke ses av mer enn et snes personer. Hvem vet hvor ofte han ellers har så mange tilhørere:

Det var en ung mann - eller kanskje snarere en gutt - fra gate 6 eller 7, som fikk tre skudd i brystet. Hva som egentlig lå bak skytingen, vites ikke. Heller ikke om drapsmannen er tatt.

Mens vi står der blir det offisielt. Mannen er død.

En taxi kommer frem til døren. En middelaldrende og en ung kvinne stiger ut og beveger seg raskt mot ambulansen og inngangen. De har tårer i øynene. Om litt går de, enda litt mer tårevåte.

Vår gruppe går ned mot Colón 2000 – den nye cruiseskipshavna med restauranter og forretninger og supermarkeder. Vi skal kjøpe noen øl og ta en rolig feiring av fødselen.

Da vi er 50-60 meter fra sykehuset rives kveldsmørket opp av et hjerteskjærende kvinneskrik. Vi kan ikke annet enn gjette oss til at det er offerets mor som akkurat har fått vite at hun har mistet sin sønn.

Etter at ølet er kjøpt blir det klart at det er så alt for vindstille, slik at varmen blir sjenerende. Vi setter oss i bilen og drar til parken i gate 1 i håp om at det skal være litt mer vinddrag der. Det er ikke så mye bedre, men litt.

Så der er vi, mens vi tenker på det nye mennesket som har kommet til, den unge mannen som har forlatt oss – og det meningsløse i all volden rundt oss – og vi ser på våre egne barn som hyler av fryd mens de leker

Måtte de bare få vokse opp og få føre slekten videre. Det er ingenlunde noen selvfølge – hvilket dagen var en sterk påminnelse om.