Home sweet home
Colon is a dangerous slum, and if you don’t have a pressing reason to come here, do yourself a favor and bypass it. Crime is a serious problem. It is not only possible, but likely that you will get mugged, even in broad daylight, and even if you take every precaution. If you must go somewhere in Colón, take a taxi from the bus station. Don’t walk.
Lonely planet: Central America on a shoestring, om Miltons omgivelser.
Et par historier. Vi hadde en 12-års jentunge på besøk, og hun moret seg storligen:
”I går gikk strømmen, og midt oppe i dette begynte det å smelle på alle kanter. Mamma og pappa slengte seg på gulvet, og lå paddeflate bak senga. Tante også. Etter en stund sneik jeg meg ut. Mamma og pappa ble lynings. De lå der bak senga og ropte: Kom tilbake. Ned på gulvet! Ana! Ned på gulvet! Ana!!!!
Jeg sneik meg ut for å kikke, og da så jeg jo lyskulene. Det var fyrverkeri. ”
Så der lå altså modige pappa og mamma og tante og prøvde å krype under senga alle tre på en gang – mens den lille jentungen er den eneste som tør sjekke hva som skjer.
Realiteten er imidlertid at de fleste jeg har snakket med her, kjenner en eller annen som har blitt drept. Skutt eller stukket i hjel. Det er det vanligste. Det var nok mamma og pappa som hadde vettet i episoden ovenfor, vil jeg tro.
For noen måneder siden ble et hus ikke langt derifra beskutt med maskinpistol. En Uzi sier alle. Kanskje var det en Uzi, den lille israelske maskinpistolen som er så effektiv, samtidig med at den ikke opptar noen plass. Kanskje var det en annen modell.
Det man sier er at en yngre mann ikke ønsket å gjøre opp narkogjeld – og har snakker vi trolig penger relatert til omsetning, ettersom at stoff er så billig uansett for den enkelte brukeren. Han trodde han kunne gjemme seg i huset til bestemoren. Det kunne han ikke. Huset ble sprayet ned av kuler. En liten advarsel. Ingen ble truffet.
***
En gang skulle vi stikke innom en slektning. Det var like før jul, og jeg hadde akkurat fått tak i litt kinaputter. Det var en type man tente ved å ritsje direkte mot fyrstikkeska. Hver enkelt putte ga tre smell. På vei til denne slektningen kjente jeg selvfølgelig putten i lomma. Vi kom frem, tente en putte og betalte taxien.
BANG!……BANG!-BANG!
Taxien dro, og ga god gass på vei til neste kunde.
Vi ringte på døra.
Null respons.
Vi banket på.
Fortsatt null respons.
Vi gikk rundt huset og knakket på vinduene, men like dødt virket det. Vi ropte og banket – men like dødt var det. Inntil vi ser et forsiktig hode innenfor.
Døra blir åpnet og mannen står der med sin pistol kaliber 38 i hånden.
Det som HAN hadde hørt, var tre skudd, og en fluktbil som ga gass.
Og dog. Bare noen minutter fra alt dette finnes det områder hvor man aldri hører skudd, og hvor det er faktisk går an å sende ungene ut. Men selv ikke her lar jeg sykkelen stå ute. Ikke lenger.
Lonely planet: Central America on a shoestring, om Miltons omgivelser.
Et par historier. Vi hadde en 12-års jentunge på besøk, og hun moret seg storligen:
”I går gikk strømmen, og midt oppe i dette begynte det å smelle på alle kanter. Mamma og pappa slengte seg på gulvet, og lå paddeflate bak senga. Tante også. Etter en stund sneik jeg meg ut. Mamma og pappa ble lynings. De lå der bak senga og ropte: Kom tilbake. Ned på gulvet! Ana! Ned på gulvet! Ana!!!!
Jeg sneik meg ut for å kikke, og da så jeg jo lyskulene. Det var fyrverkeri. ”
Så der lå altså modige pappa og mamma og tante og prøvde å krype under senga alle tre på en gang – mens den lille jentungen er den eneste som tør sjekke hva som skjer.
Realiteten er imidlertid at de fleste jeg har snakket med her, kjenner en eller annen som har blitt drept. Skutt eller stukket i hjel. Det er det vanligste. Det var nok mamma og pappa som hadde vettet i episoden ovenfor, vil jeg tro.
For noen måneder siden ble et hus ikke langt derifra beskutt med maskinpistol. En Uzi sier alle. Kanskje var det en Uzi, den lille israelske maskinpistolen som er så effektiv, samtidig med at den ikke opptar noen plass. Kanskje var det en annen modell.
Det man sier er at en yngre mann ikke ønsket å gjøre opp narkogjeld – og har snakker vi trolig penger relatert til omsetning, ettersom at stoff er så billig uansett for den enkelte brukeren. Han trodde han kunne gjemme seg i huset til bestemoren. Det kunne han ikke. Huset ble sprayet ned av kuler. En liten advarsel. Ingen ble truffet.
***
En gang skulle vi stikke innom en slektning. Det var like før jul, og jeg hadde akkurat fått tak i litt kinaputter. Det var en type man tente ved å ritsje direkte mot fyrstikkeska. Hver enkelt putte ga tre smell. På vei til denne slektningen kjente jeg selvfølgelig putten i lomma. Vi kom frem, tente en putte og betalte taxien.
BANG!……BANG!-BANG!
Taxien dro, og ga god gass på vei til neste kunde.
Vi ringte på døra.
Null respons.
Vi banket på.
Fortsatt null respons.
Vi gikk rundt huset og knakket på vinduene, men like dødt virket det. Vi ropte og banket – men like dødt var det. Inntil vi ser et forsiktig hode innenfor.
Døra blir åpnet og mannen står der med sin pistol kaliber 38 i hånden.
Det som HAN hadde hørt, var tre skudd, og en fluktbil som ga gass.
Og dog. Bare noen minutter fra alt dette finnes det områder hvor man aldri hører skudd, og hvor det er faktisk går an å sende ungene ut. Men selv ikke her lar jeg sykkelen stå ute. Ikke lenger.
posted by Milton Marx at onsdag, januar 10, 2007
3 Comments:
Hehe - jeg hadde jammen ikke åpnet jeg heller! Du tenkte ikke at de kinaputtene kom til å skremme vettet av noen?
Jeg bodde i Curitiba, sør i Brasil, og der er det minsanten fredelig i forhold. Jeg gikk til og fra jobb og stadig vekk på tur, og det skjedde aldri noe.
Rett etter at vi flyttet hjem, Tigerungen var 4 da, mistet jeg ham i Frongnerparken. Det hadde vært en nær-døden-opplevelse i Brasil, selv i Curitiba. Riktignok ble jeg redd her også, men fikk ikke panikk og kindnappingsnoia som jeg hadde fått i Brasil.
Det er i grunnen godt å bo i rimelig fredelige strøk.
Jeg bodde i Cochabamba i Bolivia, og hadde det også særdeles fredelig. Selv om jeg jobbet og vandret rundt på markeder, i slummen og overalt til fots. Det skjedde meg aldri noe der. Da jeg ble arrestert satt jeg imidlertid i andre etasje på et etablert skjenkested for turister. Det var også den eneste gangen jeg var utsatt for noe action, selv om jeg ellers oppholdt meg i de merkeligste strøk.
Det høres ganske slitsomt ut å bo et slikt sted hvor vold og skudd er mer hverdagslig enn unntakene...
Joda, men jeg bor utenfor, i en gammel amerikansk militærbase. Her er det relativt stille. Har aldri hørt et skudd her.
Av og til tar jeg sykkelen og krysser kanalen, triller i vei til lyden av apekatter og papegøyer. Noen ganger er det med andre ord all right.
Legg inn en kommentar
<< Home