Råskap
Følgende historie fra forrige uke kan etterlate noen og enhver målløs.
Blant forrige helgs begivenheter var at landet feiret nasjonaldag. 103 år som selvstendig nasjon. I gatene var det tog og defilering, trommekorps og tusenvis av skoleungdom i uniformer som marsjerte. Ei flott markering som ikke står tilbake for 17. mai.
Noen hundre meter fra der jeg stod, kunne jeg lese i avisen noen dager etter, skjer det noe skjebnesvangert: En liten gutt på 2 år står sammen med familien, men tilskuermengden er i bevegelse. De må skynde seg bakover, og pappas mobiltelefon går tapt. Tydeligvis er det toåringens skyld.
Pappa blir sur. Svært sur. Lenge. Noen dager etterpå ryddes avisenes forsider. Faren har slått toåringen i hjel. Visstnok er det mobiltelefonen som har utløst galskapen. I timevis har han slått gutten. Da mannens 16-årige datter kom på besøk, var gutten så dårlig at han spydde uavbrutt. Gutten døde på sykehuset. Han hadde brudd på hjerneskallen, ribbeinsbrudd og andre slagskader.
Først sa jenta at gutten hadde falt ned en trapp. Det skulle vise seg at jenta var truet til å gi denne forklaringen, og at hun selv var et offer for farens vold. Blant pappas spesialiteter var å teipe munnen på den han mishandlet, slik at naboene ikke skulle høre noe. Mannen har to andre sønner, og nå undersøker man om disse også har gjennomgått samme mishandling.
Blant forrige helgs begivenheter var at landet feiret nasjonaldag. 103 år som selvstendig nasjon. I gatene var det tog og defilering, trommekorps og tusenvis av skoleungdom i uniformer som marsjerte. Ei flott markering som ikke står tilbake for 17. mai.
Noen hundre meter fra der jeg stod, kunne jeg lese i avisen noen dager etter, skjer det noe skjebnesvangert: En liten gutt på 2 år står sammen med familien, men tilskuermengden er i bevegelse. De må skynde seg bakover, og pappas mobiltelefon går tapt. Tydeligvis er det toåringens skyld.
Pappa blir sur. Svært sur. Lenge. Noen dager etterpå ryddes avisenes forsider. Faren har slått toåringen i hjel. Visstnok er det mobiltelefonen som har utløst galskapen. I timevis har han slått gutten. Da mannens 16-årige datter kom på besøk, var gutten så dårlig at han spydde uavbrutt. Gutten døde på sykehuset. Han hadde brudd på hjerneskallen, ribbeinsbrudd og andre slagskader.
Først sa jenta at gutten hadde falt ned en trapp. Det skulle vise seg at jenta var truet til å gi denne forklaringen, og at hun selv var et offer for farens vold. Blant pappas spesialiteter var å teipe munnen på den han mishandlet, slik at naboene ikke skulle høre noe. Mannen har to andre sønner, og nå undersøker man om disse også har gjennomgått samme mishandling.
posted by Milton Marx at fredag, november 10, 2006
4 Comments:
Grusom historie! Dessverre er vel ikke familievold sjeldent i Panama heller. Fysisk avstraffelse er iallfall vanlig i familier i Bolivia, men det jo i unntakene det går så langt at det får døden til følge. "Me pega porque me quiere" er et uttrykk kvinnene brukte mye om sine ektemenn. Faktisk er det så institusjonalisert med familievold at kvinner blir mistenksomme og tror mannen har en annen dame hvis han slutter å slå...
For en forferdelig historie. Det er meg en gåte at noen i det hele tatt kan slå en 2-åring. Og å slå en liten tass så til de grader som dette... det er umulig å skjønne.
En får bare håpe at de klarer å redde de andre barna...
*hufser seg*
Gah. Mener du at det er kulturellt? Jeg skremte livskiten ut av en dame en gang som slo sin omtrent tiårgamle sønn på grønland t-banestasjon. Det viste seg at hu var spanjol, og at hu ikke viste hvor tabu det er å slå barn i norge. Jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet, for jeg skremte hu noe jævlig, trur jeg.
Men hu slo nok ikke så hardt som den omtalte galemattias.
Selfølgelig er det kulturelt, men hva er kultur? Min definisjon er at kultur er "the way we do things around here".
Det som jeg tror det er verdt å være klar over er at alt tar tid. Jeg husker i den tiden forbudet mot korporlig avstraffelse begynte å nærme seg. NRK hadde pedagogiske programmer om barneoppdragelse etc, men folk var likevel rystet over at man ikke skulle kunne vise noen tilrette med et klask bak.
Nå, mange år etterpå, forstår vi at det et barn vil, er å tolke verden korrekt. Det ønsker å lære. Hvis du bare gir barnet tid, vil det kunne lære uten at man bruker fysisk straff og trusler om straff som motivasjon.
Men hvordan gjør man det med noen som aldri har sett noen som ikke har slått ungene sine? Det blir som å be den jevne nordmann om å renese en flyforgasser eller noe. Mange ting er vanskelige før man har sett hvordan de gjøres.
Den andre siden av saken er at dersom du har lært barnet ditt at verktøyet heter straff; hvordan får du det til å takle at det kun kommer muntlige instruksjoner? Det som skjer hvis du er lært opp til at det er straffen som skal avholde deg til å gjøre noe galt, er det vanskelig å omstille seg til at det er fornuften.
Men denne pappaen er med garanti en som har fått sin del av slag og vold opp gjennom livet - og verre blir det nå når han er i fengsel.
Legg inn en kommentar
<< Home