En tigger i Quito
For noen år siden fikk jeg en gang i de sene kveldstimer en liten øyenåpner på en restaurant i Quito. En tigger, som mest av alt lignet på et Thaliomid-offer (mannen hadde nesten ikke ben), krøp mellom restaurantbordene og bad om almisser. Han bestemte seg etter hvert for at dagens dont var over, og plystrer på en taxi. Sjåføren åpnet døra, og mannen kravlet inn som en sel - først inn i bilen, og så opp på setet.
Hendelsen krasjet med mine norske instinkter. I en nordmanns hode skal taxi være dyrt, noe man har råd til annenhver uke. Og så bruker altså denne tiggeren taxi to ganger daglig for å dra til og fra jobb. Det bryter i alle fall tilsynelatende med forestillingen om at du kun skal tigge fordi du trenger det.
Han hadde et godt og innbringende handikapp, og han tjente kanskje opptil flere ganger det som en fattig arbeider på minimumslønn greier å dra inn. Men strengt tatt: hvis en mann ikke kan ta en vanlig jobb som følge av medfødte misdannelser, greier å gjøre det bra som tigger; er det så ille? Er det verre at en tigger jobber lange dager enn at en oljeingeniør gjør det?
Men kanskje ble konflikten med de inngrodde fordommene ekstra kraftig fordi jeg som nordmann ikke greier å legger fra meg ideen om at taxi er dyrt. Den skal ha god inntekt som har råd til å ta taxi både til og fra jobben hver eneste dag i Norge. Dermed fristes man til å gjøre den ubevisste forutsetningen at tiggeren
på det nærmeste måtte greie å sope inn en direktørlønn.
I andre deler av verden er det helt normalt at vanlige folk som bare tjener 10% av det nordmenn tjener, tar taxi både to og tre ganger hver eneste dag. Man deler gjerne en bil, slik at kostnaden blir mindre, men uansett er transport faktisk mer tilgjengelig for verdens lutfattige mennesker enn for rike nordmenn, for i Norge er det ofte både tidsmessig og økonomisk uoverkommelig å besøke slekt og venner i nabogrenda, med mindre du har bil!
Men i Quito så jeg altså en kar som greide å ha penger til to taxiturer om dagen - til tross for at han livnærte seg som tigger.
Hendelsen krasjet med mine norske instinkter. I en nordmanns hode skal taxi være dyrt, noe man har råd til annenhver uke. Og så bruker altså denne tiggeren taxi to ganger daglig for å dra til og fra jobb. Det bryter i alle fall tilsynelatende med forestillingen om at du kun skal tigge fordi du trenger det.
Han hadde et godt og innbringende handikapp, og han tjente kanskje opptil flere ganger det som en fattig arbeider på minimumslønn greier å dra inn. Men strengt tatt: hvis en mann ikke kan ta en vanlig jobb som følge av medfødte misdannelser, greier å gjøre det bra som tigger; er det så ille? Er det verre at en tigger jobber lange dager enn at en oljeingeniør gjør det?
Men kanskje ble konflikten med de inngrodde fordommene ekstra kraftig fordi jeg som nordmann ikke greier å legger fra meg ideen om at taxi er dyrt. Den skal ha god inntekt som har råd til å ta taxi både til og fra jobben hver eneste dag i Norge. Dermed fristes man til å gjøre den ubevisste forutsetningen at tiggeren
på det nærmeste måtte greie å sope inn en direktørlønn.
I andre deler av verden er det helt normalt at vanlige folk som bare tjener 10% av det nordmenn tjener, tar taxi både to og tre ganger hver eneste dag. Man deler gjerne en bil, slik at kostnaden blir mindre, men uansett er transport faktisk mer tilgjengelig for verdens lutfattige mennesker enn for rike nordmenn, for i Norge er det ofte både tidsmessig og økonomisk uoverkommelig å besøke slekt og venner i nabogrenda, med mindre du har bil!
Men i Quito så jeg altså en kar som greide å ha penger til to taxiturer om dagen - til tross for at han livnærte seg som tigger.
posted by Milton Marx at mandag, juli 16, 2007
3 Comments:
Det illustrerer vel problemet med alle høykostnadsland. For å overleve må alle tjene mye, slik at selv en "billig" tjeneste somdrosjetransport blir altfor dyr. Arbeidskraft koster skjorta og det samme gjør skikkelige biler - pluss avgifter.
Til den andre saken. Selvsagt bør en tigger få tjene så mye som han kan. Hvorfor reagerer vi ikke på at eliten i arbeidslivet stadig får høyere lønninger - ofte uten ekstra innsats. Fordi de arbeider? Hvis det eneste arbeidet en krøpling kan få er tigging så må vi vel unne ham å forsøke å gjøre det så godt han kan i den karrieren?
Som du sier, fordommer er der, og de er ofte ikke spesiellt logiske.
Det samme gjelder folk på trygd i Norge for eksempel. Mesteparten av dem er faktisk syke - ikke late. Hvorfor skal ikke også disse få lov til å ønske bedre vilkår? Her er oftest parolen at de får ta det de får - og jammen skal de ikke ha mer enn de må?
Er det vesensforskjell på at en uføretrygded ønsker seg bedre økonomiske kår enn en direktør?
Hvorfor er egoisme tillatt for de rikeste, men ikke for de fattigste? Fordi de rike skaper verdier? Ofte gjør de jo ikke nødvendigvis det. ikke mer enn de er betalt for å gjøre uansett ihvertfall. Alikevel er det helt akseptert at de ønsker bonuser, etc.
Verden er smårar - det er min forklaring.
Ikke unormalt nei. Nå har ikke jeg vært i Latinamerika, men kan bekrefte at det i Iran heller ikke er unormalt å ta taxi til og fra jobb, selv om det er få tiggere, meget få.
Rent praktisk virker det jo også en smule vanskelig for en mann nesten uten ben å komme seg til et buss-stopp og krype seg gjennom folkemengden opp forbi sjåføren og siden bak i bussen for å kunne gå av på riktig buss-stopp og derfra krype hjem..
Uavhengig av prisen, vil jeg tro at taxi er eneste mulighet denne mannen har for å komme seg ut og på "jobb" som tigger.
Og nei, det er absolutt ikke urimelig at også tiggere skal ha ønske om å forbedre sin hverdag.
Legg inn en kommentar
<< Home