fredag, januar 12, 2007

Omsorgsboliger – alltid lurt?

For noen år siden skjedde det noe beklagelig. En bondekone leste i avisen at kommunen hadde vedtatt å bygge omsorgsboliger på jorda hennes. Jorda ble drevet, men det ble likevel ikke sendt ut noen papirer eller forespørsler før saken kom opp til politisk behandling. Klart at de protesterte en del, men til ingen nytte.

Det var ikke så mye å komme etter. Kommunen hadde bestemt seg, og de offentlige støtteordningene var på plass. Når en rådmann og et kommunestyre lukter statlige midler, skal det mye til for at de skal skifte retning. Omsorgsboliger var sesamordet. Bygde man bare omsorgsboliger, ble det bevilget betydelige statlige tilskudd.

Enkelt fortalt er en omsorgsbolig en bolig i tilknytning til en eldreinstitusjon, men med litt mer plass og med eget kjøkken etc. Tanken er at så kan de eldre bo for seg selv lenger, samtidig med at de har tilgang på den tryggheten institusjonen gir.

Eldrerådet i kommunen gikk hardt ut mot planene, for de mente at det var ikke omsorgsplasser det var behov for, men derimot pleieplasser. De ble tromlet ned. Det var ikke pleieplasser det ble gitt tilskudd til.

For noen måneder siden snakket jeg med formannen i den lokale pensjonistforeningen, som i anledning av eldretrim hadde vært på stedet. Det viste seg at da beboerne i disse omsorgsboligene skulle til trimmen, ble flertallet kjørt dit i rullestol. De som bor i eldreboligene er ikke friske nok til å klare seg på egenhånd, og antall pleieplasser er ikke stort nok. Konsekvensen av at anlegget er designet for langt friskere mennesker enn de som noen gang kommer til å ønske seg dit, er at pleierne løper seg halvt i hjel i fysiske fasiliteter som ikke passer.

Men hva er det som gjør at det blir slik? For det første er det husleia. Forutsetningen om at de eldre skal flytte når de nærmer seg den litt mer pleiekrevende alderen, er at det er økonomisk overkommelig. I mange byer er det nok dét, for det finnes et aktivt boligmarked, slik at man kan få solgt huset før man flytter. I store deler av Norge er det imidlertid ikke slik. Her kan man ikke påregne å få solgt huset sitt til en noenlunde anstendig pris. Derfor blir det å flytte i omsorgsbolig som om å skulle leie seg en bolig i nabolaget, når man uansett har et hus stående. Det er det ikke mange som vil.

Men likevel bygde altså distriktskommunene ut omsorgsboliger – fordi det fulgte statlige midler med. Og de som la opp til retningslinjene? Tja. Særlig kjennskap til vilkårene for vanlige pensjonister i utkants-Norge kan de ikke ha hatt.

Og bondekona og mannen hennes? Tja. De kjører hver eneste dag fordi den jorda de ble tvunget til å gi fra seg – mens pleierne inne i de nye bygningene formentlig banner og sverter for at de må løpe seg halvt i hjel.



 

4 Comments:

Blogger Undre said...

Dette skjer stadig.

5:06 p.m.  
Anonymous Anonym said...

Dette er kommuner som skal spare penger, tror de. Behovet er snarere mer hjemmehjelp til de som vil og kan bo hjemme, og pleieplasser til de det ikke lenger er nok for. Men så legger man seg heller på en mellomløsning, fordi det på kort sikt sparer penger.

Tror jeg.

6:11 p.m.  
Blogger Milton Marx said...

Poenget mitt er ikke nødvendigvis at omsorgsboliger er bra eller dårlig. Poenget er at kommuner i den grad lar seg styre av tilskuddsordninger, uten å tenke på at man saktens kan investere i noe som kun er lønnsomt på kort sikt. Der er jeg på linje med Iskwew.

JK: Selve prosessen med å skaffe grunn var en farse. Også kommunen innrømte dét til slutt - men dét endrer jo ingenting. Hva kan man bruke unnskyldninger og beklagelser til?

At pleieplasser er mer kostbare betviles ikke, men hva med den situasjonen hvor man i realiteten oppretter pleieplasser i omsorgsboligene?

Dersom man uansett skal i realiteten skal drive med svært pleiekrevende pasienter, må det da være en fordel å ha dem i fasiliteter som er bedre tilrettelagt for dette?

Jeg tror kort og godt at kommunen har gjort et uheldig valg som følge av den statlige tilskuddsprofilen. Hadde tilskuddene vært nøytrale med hensyn til plasstype, ville det neppe vært omsorgsboliger man hadde bygd. Blant annet fordi man kanskje ville hørt på eldrerådet.

1:40 a.m.  
Blogger Milton Marx said...

JK. Vi er neppe så veldig uenige.

Ettersom at jeg faktisk dengang jeg fortsatt bodde i Norge inngikk i den lille perverterte gruppen som leser kommunestyrepapirer uten å være folkevalgt, vet jeg at kommunen ikke lenge før denne farsen startet, faktisk hadde en av sine sentrale aktører på ekspropriasjonskurs. Så det er ikke uvitenhet vi snakker om heller. Det er slendrian.

At grunneierne ikke ville selge, vet jeg med sikkerhet.

Det som gjør at jeg stiller spørsmålet, er kort og godt at det synes som de som er forlagt i dagens omsorgsboliger ikke er av typen som har noe utbytte av å lage sin egen mat etc. Derfor blir jo kjøkkenet ubrukt. Det er surt å få jorda si ekspropriert, og så konstatere at det hele bare ble en ulempe for alle parter.

Situasjonene blir bare så grell når kommunen først oppfører seg som en regelrett bølle når det handler om å skaffe grunn, og så ender opp med å bygge noe som blir verre enn om de i stedet hadde bygd tettere på sine opprinnelige fasiliteter - en ekstra etasje eller lignende. Her har man etter mitt syn ekspropriert grunn for å presse gjennom en uhensiktsmessig løsning, bare fordi det var der pengeposen fantes.

At kommunen f.eks. har andre eldreboliger som jeg har inntrykk av fungerer betraktelig bedre, er en helt annen sak. Eksempelvis bygde de en bolig like ved kommunehuset og kjøpesentret og banken. Her har jeg inntrykk av at folk ønsker å komme før de blir for dårlige - av den enkle grunn av livet blir enklere, slik at det er verdt den ekstra husleia som de ikke hadde tidligere.

5:57 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home