Nye pupper til sommeren?

I helga var vi på shopping i Panama City, og i tråd med at sommeren akkurat har begynt, er det på tide å shoppe bikini. Snart kommer karnevalet også – og derfor er det er samba og strand for alle pengene i butikkvinduene. Vi bringer her noen bilder av siste nytt i strandmote, og legger spesielt merke til at puppene skal være større i år. Faktisk sjokkerende store.

Kanskje avspeiler det at flere og flere kvinner faktisk fikser brystene, og at det derfor er fair nok at utstillingsdukkene avspeiler trenden, tenkte jeg først, men nei. Så store pupper har damene her nede heller ikke!

Jeg likte det ikke. Hadde det vært ei enkelt utstillingsdukke, hadde det liksom vært greit. Det hadde nesten vært morsomt. Men ikke når annenhver klesbutikk putter slike megapupper i vinduet. Da bidrar det snarere til at enda flere jenter føler at de må få seg større pupper. 

Jeg ser for meg interessante diskusjoner med min datter når den tid kommer, hvis det nå ikke skulle vise seg at silikonpupper er helt ut på det tidspunktet.

Bildene er klikkbare for å se dem i full størrelse.

Quo vadis, Noriega? Too see Paris and die?

Manuel Antonio Noriega var Panamas sterke mann, som kom til makten etter at hans forgjenger, militærdiktatoren Omar Torrijos, på mistenkelig vis døde i et flystyrt. Han styrte Panama med jernhånd inntil USA invarderte landet, og tok Noriega med seg til USA for å stille han for retten, anklaget for blant annet narkotikaforbrytelser.

Denne videoen viser noe av det man forbinder med Noriega: undertrykkelse, pøbelvelde fra hans hjernevaskede Batalion de dignidad – verdighetsbataljonen – hvis primære verktøy for å fremme verdigheten var lange køller. Den gamle mannen i hvit skjorte som denges opp av Noriegas mobb er Guillermo Ford, mannen som lå an til å bli visepresident under Endara, hvis Noriega ikke hadde suspendert valget. Ellers forbindes Noriega med tortur, drap og forsvinninger – og en enkelt halshugging.

I dag, den 9. september 2007, skulle Manuel Antonio Noriega løslates etter å ha sonet en fengselsdom på 17 år i USA. Først ble han dømt til 40 års fengsel for narkotikaforbrytelser, som senere ble redusert til 30 år. Med normal nedsettelse av soningstiden og fratrekk for god oppførsel – som enkelte syrlig bemerker at han med fordel kunne ha utvist da han styrte Panama – var han altså klar for å bli løslatt fra fengselet i USA.

Realitetene i saken er at Noriega er dømt til 50 års fengsel i Panama for blant annet mord, og sånn sett skulle sendes hjem til Panama for å sone de 20 år som er lovens øvre grense for soning.

Det ligger imidlertid an til at Noriega blir utlevert til Frankrike, hvor han har en dom på 10 år for hvitvasking av narkopenger. Selv om de forbrytelsene Noriega er dømt for i Panama er langt alvorligere, måtte dommeren som skulle ta stilling til saken konstatere at Panama var så vag i sine krav at man ikke engang med sikkerhet kunne si om landet ønsket Noriega utlevert.

For tiden står saken der at man slåss om tekniske detaljer, så som hvorvidt Noriega er krigsfange eller ikke, om Frankrike anerkjenner at han er krigsfange og hvilke rettigheter han vil få i Frankrike.

Da dagen for løslatelsen kom, håpet Noriega og hans forsvarere på at man ville sette han i husarrest inntil saken er avklart, men den gang ei. Han ble overført til et annet fengsel. Ting later imidlertid til å gå i retning av en utlevering til Frankrike. Når Noriega så er ferdigsonet der, som en mann på nærmere åtti år, skal han til Panama. Men denne saken har jo en tendens til å ta nye og uventede vendinger.

I Panama er saken stor. Selv ikke det faktum at det den 7. september var 30 år siden avtalen om overføringen av Panama-kanalen fra USA til Panama, eller at man på samme dato i år iverksatte et megaprosjekt for å utvide kanalen til å håndtere langt større skip, kunne og konkurrere med Noriega og hans skjebne, verken i nyhetsbildet eller de politiske diskusjonene på gata.

Alacranes...

Dagene går – sakte men sikkert – og før man vet ordet av det er man satt. Hvor ble de av alle dagene? Fikk jeg brukt dem til noe nyttig?

Nu vel. Det får være til en annen gang. Her er det nok å konstatere at jeg er blitt en satt mann, og følgelig må slutte med å tenke på stramme pikelår, runde flotte rumpeballer, sensuelle lepper og struttende bryster. Once uppon a time….

Men det er slutt nå. Jeg er en satt mann, og derfor har jeg tenkt å skrive litt hagestoff. Kanskje ikke så mye om planter og ting, for det vet jeg ikke noe om, men om dyr og kryp som på godt og ondt fyller min hverdag.

Tidligere har jeg jo skrevet litt om at det hender vi har kakerlakker. Jeg er ikke noe glad i dem, men så har vi heldigvis heller ikke så mange.

I dag skal jeg skrive om en vaskemaskin. En uttjent og ødelagt vaskemaskin som husets eier hadde satt ut like utenfor kjøkkenutgangen. Den som har forsøkt å løfte en vaskemaskin, vet at den slags av nødvendighet veier mye, for hvis vekten ikke var der, ville maskinen danse mye under sentrifugering.

Så der stod den da, like utenfor kjøkkentrappa, stor og tung. Etter hvert ble vi så lei av å ha den der at vi sendte bud etter folk til å få skitten vekk. Tross alt er det bare tull å slite på seg ryggproblemer når man kan betale andre for å ta jobben – og enda mer så når huseier betaler.

Vi sendte bud på et par sterke karer, men dyret var visst litt vel tungt for dem, for de tok den ikke med seg. Endelig bemerket de noe om at det dessuten var alacranes i den.

Ja vel, ja. Alacranes….

Jeg fikk forklart hva det var for noen greier, disse alacranene, og fikk da såpass med meg at det var noen insektlignende greier som gjerne holdt til på slike steder, og som visstnok stikker noe jævlig.

Men hva pokker. Når jeg uansett ikke hadde sett noen av alacranene, og ikke giddet å kikke etter dem heller, fikk det da være det samme. Etter en måneds tid kom det noen nye folk som tok maskinen med seg.

Jeg tenkte ikke noe mer over det før det i løpet av en senere samtale kom frem at alacranes faktisk bare er et annet ord for skorpioner. De kalles begge deler her. Pytt, pytt. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. De skorpionene som vi hadde boende en halv meter fra kjøkkendøra var brune og litt mindre enn karen nedenfor. Den er større og svart – og skal visstnok kunne være dødelig.

Her har vi et lite bilde av en slik alacran, eller skorpion om man vil. Det ble tatt inne i et skilderhus i et gammelt spansk fort – Fuerte San Lorenzo – som kanskje er mest kjent for at det ble erobret og brent ned av den beryktede Kaptein Morgan. (Jo da, det er han med rommen). Jeg kikket opp, og der satt den, i taket rett over meg. Ikke litt til siden. Rett opp. Klikker du på bildet, slik at det blir større, ser du hvordan det glinser i brodden dens.

Men så vet vi dét: skorpioner skvetter ikke når de blir blitset. I alle fall ikke så mye at de faller ned.

En fredag ettermiddag i Colón, Panama

Vi er på sykehuset for å hilse på en ny verdensborger. Fødselen har gått bra, og moren er oppegående. Barnet - ei lita jente som bare ligger der og sover - kom dagen før på naturlig vis, og er helt som hun skal være.

Hun reagerer ikke på blitsen fra kameraet, så det er mulig å få noen ganske greie bilder som moren etterfølgende vil kunne ha som minne. Det har visst ikke vært noen andre der med kamera.

Det er lykkeønskninger og smil. Moren er stolt og glad. Barnets bestemor, et par tanter og en hel del annen familie er tilstede. En fin og glad stund.

Da visittiden er over, går vi nedenunder. Nede i resepsjonen på hospitalet blir vi sittende – alle glade og i godt humør. Det tas bilder og lages videointervjuer. Ungene er ville etter å se bildene av den nyfødte jenta, som de enda ikke har sett fordi de ikke fikk lov å bli med inn på fødestua. Vi blir værede i resepsjonen fordi vi venter på en onkel, som ikke rakk frem til visitten.

Plutselig uler det i sirener, og folk løper til. Det forekommer litt grotesk, ettersom det ikke er spørsmål om annet enn å kikke. Vi er jo på hospitalet.

Etter hvert bryter gruppen vår opp og går mot utgangen.

Ambulansen står der stadig. På en sykkel sitter det en av gatens fattige sønner. Mest av alt minner han meg om en ravn, en som varsler ulykke og død, og som legger sin ære i å være først med nyhetene. Han er ikke smålig, og holder ikke noe for seg selv. Endelig har han sine femten minutter i fokus, om enn forestillingen han ikke ses av mer enn et snes personer. Hvem vet hvor ofte han ellers har så mange tilhørere:

Det var en ung mann - eller kanskje snarere en gutt - fra gate 6 eller 7, som fikk tre skudd i brystet. Hva som egentlig lå bak skytingen, vites ikke. Heller ikke om drapsmannen er tatt.

Mens vi står der blir det offisielt. Mannen er død.

En taxi kommer frem til døren. En middelaldrende og en ung kvinne stiger ut og beveger seg raskt mot ambulansen og inngangen. De har tårer i øynene. Om litt går de, enda litt mer tårevåte.

Vår gruppe går ned mot Colón 2000 – den nye cruiseskipshavna med restauranter og forretninger og supermarkeder. Vi skal kjøpe noen øl og ta en rolig feiring av fødselen.

Da vi er 50-60 meter fra sykehuset rives kveldsmørket opp av et hjerteskjærende kvinneskrik. Vi kan ikke annet enn gjette oss til at det er offerets mor som akkurat har fått vite at hun har mistet sin sønn.

Etter at ølet er kjøpt blir det klart at det er så alt for vindstille, slik at varmen blir sjenerende. Vi setter oss i bilen og drar til parken i gate 1 i håp om at det skal være litt mer vinddrag der. Det er ikke så mye bedre, men litt.

Så der er vi, mens vi tenker på det nye mennesket som har kommet til, den unge mannen som har forlatt oss – og det meningsløse i all volden rundt oss – og vi ser på våre egne barn som hyler av fryd mens de leker

Måtte de bare få vokse opp og få føre slekten videre. Det er ingenlunde noen selvfølge – hvilket dagen var en sterk påminnelse om.