Skamorgie
-Jeg skammer meg over at jeg ikke har blitt diskriminert som mann. Det burde jeg blitt. Det burde vært et sted hvor kvinner var så sterke, sier forfatter Jan Kjærstad.
Han sier faktisk dét, i Dagbladet, og dermed føyer han seg sånn sett fint inn i rekken av raddiser som har har fremsatt tulleball om skam, i stil med at:
Når jeg tenker på slavetransportene, skammer jeg meg over å tilhøre den hvite rase.
Når jeg tenker på hva spanjolene gjorde i Amerika, skammer jeg meg over å være europeer
Kjære Kjærstad og andre raddiser: Det er ikke nødvendig å skamme seg for ting man ikke har gjort, som man ikke kunne ha forhindret eller som man uansett ikke kunne ha vært med på. Hvis du tidligere har vært en mannegris stiller saken seg annerledes, men da er det dette du skal skamme deg over, og ikke ditt kjønn.
Til orientering.
Han sier faktisk dét, i Dagbladet, og dermed føyer han seg sånn sett fint inn i rekken av raddiser som har har fremsatt tulleball om skam, i stil med at:
Når jeg tenker på slavetransportene, skammer jeg meg over å tilhøre den hvite rase.
Når jeg tenker på hva spanjolene gjorde i Amerika, skammer jeg meg over å være europeer
Kjære Kjærstad og andre raddiser: Det er ikke nødvendig å skamme seg for ting man ikke har gjort, som man ikke kunne ha forhindret eller som man uansett ikke kunne ha vært med på. Hvis du tidligere har vært en mannegris stiller saken seg annerledes, men da er det dette du skal skamme deg over, og ikke ditt kjønn.
Til orientering.
posted by Milton Marx at tirsdag, juli 31, 2007
10 Comments:
Tiltredes. Litt skamfull over det, dog.
Ellers er det jo litt sympatisk men litt klossete sagt av Kjærstad. (Høres kjent ut?)
Det er vel også sånn at kvinner er sterkere når det kommer til barn og barneoppdragelse? Ellers har menn; mer penger, mer politisk makt, større definisjonsmakt, osv. Unntaket er barn, ikke?
Jeg tror egentlig at kvinner er likere stilt enn tallene skulle tilsi - og at en kvinne kan nå like langt som en mann i Norge, hvis hun vil. At det lave antallet kvinnelige ledere i Norge ikke minst har noe med kvinners egne prioriteringer å gjøre.
Og joda, det er enkelte fraskilte fedre som ville ha ett og annet å si om diskriminering og barnefordeling etc.
Kjønnskvotering er et annet eksempel - for hva er dette om ikke enn diskriminering av menn.
Men enten man nå har blitt diskriminert eller ikke, synes jeg det er pølsevev - som man sier i Donald - at man skal skamme seg for ikke å ha blitt diskriminert.
Skam skal man reservere for de gangene man har handlet galt, eller har unnlatt å handle når man burde ha gjort det.
Hm, jeg tolker slike uttalelser som et uttrykk for solidaritet og empati, ikke som _skam_ per se.
Er det ikke slik man sier da?
Hvem har ikke vært i situasjoner der man gremmes over sine landsmenn, medsøstre, etc. og si at "jeg skammer meg på vegne av..."
Jeg opplever ikke at kvinner er likere stilt enn tallene skulle tilsi. På papiret - ja, men ikke i praksis. Det er mange former for undertrykkelse.
Det blir litt som å påstå at afroamerikanerne i USA ikke blir diskriminert.
Rockette: Det er litt både og, vil jeg tro. En del har disse skamgreiene, mens det utelukkende er en talemåte for andre - og så er det selvfølgelig en del som vil ha andre til å skamme seg.
Noe av grunnen til at jeg reagerer, er at jeg har en sånn derre knapp. En knapp du kan trykke på, ikke ulikt en tangent på et piano - og så kommer det en tone eller reaksjon som er helt forutsigelig.
Når noen ber meg skamme meg for noe jeg ikke har gjort, så trykker de på den knappen. Og når noen skammer seg over å være mann, som jeg også er, så trykker de også på den knappen.
Hvis Kjærstad skulle skamme seg over noe, er det kanskje i denne sammenhengen at hans virkelighetsoppfattelse ikke holder til å se at det også finnes felter hvor menn diskrimineres. Det er litt pinlig, om enn likevel ikke nok til at han burde skamme seg.
Bortsett fra dette er dette med diskriminering et spørsmål om hvilke idealer vi har. Er det likheten som er et ideal, eller er det de like mulighetene? Jeg tror ikke at norske kvinner i dag har en svak stilling i forhold til menn.
Du sier noe om de svarte i USA. Det er interessant. Skyldes de svartes situasjon at de ikke har mulighetene til å klatre, eller at de ikke benytter de mulighetene de har?
Den tingen er i alle fall sikkert at du finner massevis av latinoer i USA, men dem snakker man mye mindre om. De er enormt mange. Man regner med at det finnes 12-13 millioner illegale immigranter i USA - og mesteparten av disse er latinoer. I tillegg kommer alle de som har flyttet inn legalt, eller de millionene som har fått legalisert sin status via amnestier. De er MANGE.
Kanskje har de svarte dårligere muligheter, men hva med latinoene? Når kommer disse opp i en situasjon hvor de er representert på politisk toppnivå?
Folk henger fortsatt igjen med oppfatningen om at det er de svarte som er svakest stilt i USA. Det tror jeg er en sannhet med modifikasjoner.
Jeg antar at det finnes en historie bak den knappen?:-)
Like muligheter er vel egentlig det reelle idealet, i og med at alle mennesker stiller med ulike forutsetninger og ambisjoner.
Det var klønete av meg å bruke kun afroamerikanere som eksempel. Jeg har jo bodd i USA, så jeg forstår hva du sikter til når det gjelder latinos - og andre menneskegrupper som ikke er WASP. Men jeg gjorde det, fordi det er den sterkeste gruppen med lengst organisert engasjement for like rettigheter. Deres likhetsarbeid kan på mange måter sammenlignes med kvinnefrigjøringen.
Det er mulig at jeg som kvinne i Norge i følge lovverket har de samme rettigheter og muligheter som mine brødre. Men allikevel er det flere hindre for meg enn for dem. Dette går naturligvis på inngrodde holdninger, og jeg vil tro at disse også vil fade ut over tid.
Når det gjelder diskriminering menn utsettes for, blant annet i barnefordelingssaker, er dette noe jeg gremmes litt over. Du kan godt si jeg skammer meg litt over å være kvinne når jeg ser hvilket løp noen ego-mødre kjører.
Det er helt uproblematisk. Det er min måte å uttrykke støtte til de diskriminerte fedrene.
Historien bak skamknappen? Tja. Tror egentlig det er en knapp som kom da jeg ble avnorskifisert. Da jeg kom langt nok til å kunne stille spørsmål ved de grunnsteinene bak den norske modellen som nordmenn flest holder det for tabu å kritisere.
Kanskje kom knappen da jeg oppdaget at det ikke var galt å sette meg selv og min familie høyere enn den samfunnsmodellen som politikerne - som faktisk ikke lever som de selv prediker - forsøker å dra ned over hodet på meg.
Jeg tror skamknappen kom da jeg begynte å innse at jeg var et fritt menneske, og at jeg ikke trengte å la meg disiplinere av jantelov og politikerpålagt sosialt ansvar - uansett hvor mye de syntes at jeg burde skamme meg - og jeg innså at skam og jantelov er verktøyer som i alle tider har vært brukt til gjøre mennesker ufri.
Det er ikke småtterier av ting som f.eks. KrF ikke kan begrunne med annet enn moral, og som de følgelig ikke kan forsvare med annet enn skam.
Kritiserer du Norad, sier du?? Du skulle skamme deg, når Norge er et så rikt land!!! (Drit i at man faktisk kan mene at Norad gjør en elendig jobb, og at man burde stenge kranen inntil de kan fremvise resultater).
Er du kritisk til asylpolitikken? Ditt kyniske svin!!! (At man så mener at den måten man gjør ting på kunne vært annerledes, får man aldri lov å sette på dagsordenen)
Faktisk forekommer det meg at det meste av norsk politikk er basert på emosjonelt vissvass - som forsvares ved hjelp av ??
Det er underlig hvordan slikt funker forskjellig for alle. For meg er det motsatt.
Det er nettopp det at jeg har tilbrakt store deler av livet utenlands som har fått meg til å sette pris på den skandinaviske, demokratiske ideologien - spesielt etter at jeg bodde i Statene. Jeg ble veldig oppmerksom på hvor urettferdig verden er fordelt, og jeg føler meg forpliktet til å bidra med noe for andre som ikke er like privilegerte.
Her bør jeg kanskje understreke at 1)jeg ikke føler meg moralsk overlegen eller mindre egoistisk på grunn av mine verdiprioriteringer 2)jeg opplever ikke _forpliktelse_ som noe negativt.
...men det er mulig du vil oppfatte det slik.
Frihet er et realtivt begrep.
Jeg ville følt meg like lite fri med ditt verdisyn som du antagelig ville følt med mitt. Likeledes vil liberalismen være et fengsel for noen og den ultimate frihet for andre, avhengig av hvilket utgangspunkt man har.
Emosjoner er etter min mening eksistensgrunnlaget for mennesker.
Unnskyld at jeg er frekk, men til å være så motstander av emosjonelt vissvass, har du et ganske lidenskapelig forhold til dette;-P Hva er denne reaksjonen om ikke følelser?
Blir du virkelig tredd skamfølelsen nedover hodet? Eller er det din subjektive oppfatning (emosjon) av det?
At du tar avstand fra KrF moralistiske grunnsyn, kritiserer Norad og er kritisk til asylpolitikken er ikke spesielt merkverdig, men at du føler at noen _beskylder_ deg for å være et kynisk svin fordi du gjør det, skulle jeg gjerne sett et eksmpel på.
Jeg mener at skamfølelse er biologisk forankret i oss, akkurat som samvittighet, kjærlighet, ondskap, etc. og at det ikke nødvendigvis utelukkende er en negativ følelse.
Om alt skal være i balanse, trenger vi den som motvekt til f.eks. stolthet og ignoranse.
Rockette: Hvordan blir man møtt dersom man går i mot den argumentasjonen som f.eks. Solheim fører? Posten Dilbert i andre potens viser hvordan man ofte argumenterer følelsesbasert for bevilgninger til U-hjelp.
Problemet er at man fokuserer mer på bistandsapparatet og innenrikspolitikken enn på å få noe ut av pengene. Eller kanskje snarere at virkningene av norsk u-hjelp primært måles av Norsk Gallup. Når det eneste man interesserer seg for er å pusse godhetsglorien, forsvinner alle de gode diskusjonene. Enten er du med oss, eller så er du egoist - og da bør du skamme deg.
Det blir veldig vanskelig å kritisere de gode - og da ender vi f.eks. opp i situasjoner hvor de gode misbruker tilliten, og rir sine egne kjepphester - mens de dekker seg bak sitt godhetsskjold.
Som jeg sier et annet sted om at man bruker så mye penger til politisk markering, som man f.eks. kunne brukt til AIDS-bekjempelse (og også burde brukt til dette, all den stund at AIDS brukes som et argument for å øke bistanden): At Solheim i det hele tatt tar ordet AIDS i sin munn, føles vemmelig. Visste du at Norge kunne flerdoble sin AIDS-innsats dersom man lot være å finansiere Hamas?* Visste du at Norge gir over 100 ganger mer pr hode til palestinerne - en krigførende part - enn vi gir til latinamerikanerne, som i mange tilfeller er fattigere?
Men sånn er jo det... de fleste u-hjelpstilhengere vet ikke hvor pengene brukes, og det interesserer dem heller ikke. Det viktige er at vi skal gi 1% av BNP, når vi nå er så rike - og vil du ikke det, er du en egoist - et riktig grilldress-svin - og derfor bør du skamme deg!
Men det er jo mange andre saker hvor du også får så hatten passer dersom du stiller de gale spørsmålene. Angrip fellesskapsløsningene for eksempel. Man kan få ganske heftige reaksjoner på dét.
________________________________
* Posten Kutt all støtte til palestinerne lister opp noen av mine argumenter for at vi faktisk ikke burde gi en øre til palestinerne. Begivenhetenes gang etter at posten ble skrevet får tale for seg.
Du må kritisere Solheim, statsstøtte til Hamas og fellesskapsløsninger så mye du lyster. Det er konkret kritikk jeg kan forstå og forholde meg til. (selv om jeg ikke nødvendigvis er enig)
Men jeg forstår ikke angrep MOT empati, gode intensjoner, solidaritet, etc. (for å komme tilbake til årsaken for Kjærstads skamfølelse over å være mann)
Hei jeg heter Frøya Øyvind Jeg er fra Bergen, men jeg flytter til Belgia med mannen min. Jeg har lest interessante historier på nettet om hvordan noen ødelagte relasjoner har blitt reparert av kraftige magiske spellcastere. Jeg trodde det var alle løgner til jeg hadde lignende problemer i forholdet til mannen min, som jeg har vært gift i lang tid, og vi er velsignet med to barn, jeg ble overrasket da han kom hjem med en annen kvinne og informerte meg om at han er lei av meg uten grunn, jeg prøvde å spørre ham hva er problemet mine ord falt på døve ører jeg må flytte det fordi jeg ikke kan bære smerten av å se en annen kvinne på samme tak med meg jeg ble ødelagt og hjertebrudd i denne perioden må jeg informere en venn av min erfaring, hun fortalte meg ikke å bekymre meg for at mannen min ville vi komme tilbake til meg Jeg lurte på hvordan det skulle være mulig, hun fortalte meg at hun skulle introdusere meg til en spellcaster navn Drigbinovia, som er en veldig kraftig spellcaster. Først hadde jeg noen tvil fordi jeg ikke tror på ting som at jeg ikke handlet caster og han fortalte meg hva jeg skulle gjøre, og jeg tvang og gjorde det han ba meg gjøre, han fortalte meg også at dette er en gjort at jeg ikke burde bekymre meg om at mannen min ringer meg eller sender meg en melding, at mannen min kommer og ber meg om tilgivelse på bare to dagers tid, til min mest overraskelse, ringte mannen min neste dag og begynte å gråte for å tilgi ham, at han ikke ble med sin sunn fornuft til det øyeblikket. Jeg er alltid overrasket over dette store miraklet som har skjedd i mitt liv, min mann og våre to barn er sammen, og vi er mer enn noensinne glade hvis noen opplever et slikt problem i ditt forhold, kan du kontakte dette flotte caster på hans Email - doctorigbinovia93@gmail.com du kan også Whatsapp ham på +2348144480786 ikke la noen forakte deg for ditt forhold?
Legg inn en kommentar
<< Home