Kutt ALL støtte til palestinerne
Hvorfor? Fordi det ikke er logisk å skulle betale penger til en gjeng som lover de vil sprenge oss i lufta - bare de får råd! Først må de lære å oppføre seg. Norge har ingen forpliktelse til å betale noe som helst til Palestina. Vi burde lytte minst like lite til palestinernes sutring som vi lytter til de som dør i Darfur - og dem finner vi vitterlig ikke særlig interessante.
La oss si at palestinerne begynte å oppføre seg som folk; burde vi da gi dem penger? Ikke nødvendigvis. Det vil være et spørsmål om hvordan vi utnytter bistandskronene best - og da er de palestinske områdene ingen selvskreven kandidat, ettersom at man finner verre forhold mange andre steder, kombinert med lavere kostnader, slik at man får mer bistand for hver krone - og det må jo være et mål.
Er ikke palestinernes problem først og fremst at de ikke bare er en kasteball, men at de er verdens mest velvillige kasteball? Er ikke problemet til palestinerne at de de har, og alltid har hatt, elendige ledere? At de sliter med politisk og religiøst rot? Er ikke saken at ikke kan løse noen av palestinernes STORE problemer, uansett hvor mange milliarder vi bruker.
Erfaringene med palestinernes pengebruk er ikke gode - og som det ligge an nå, går man fra asken til ilden. Med Hamas ved makten kan man bli rent nostalgisk av å tenke på de dagene da de norske bistandskronene kun gikk til å kjøpe luksus til Arafats kone. I dag er det grunn til å frykte at pengene går – direkte eller indirekte – til finansiering av terror. Dersom Hamas ikke tvinges til å bruke absolutt alt av resurser til å holde palestinernes misnøye ned, finnes det resurser til de tingene som Hamas helst vil bruke penger på…
Før at det bevilges en krone burde det i det minste fremvises konkrete resultater som viser at den norske bistanden til Palestina har vært kostnadseffektiv – det vil si at vi har fått solide bistandsresultater per gitt krone. Hvis ikke må bistanden kuttes. Når sant skal sies, er palestinernes fattigdomsnivå neppe lavt nok til at vi burde prioritere dem fremfor andre og vesentlig verre stilte mennesker. Kort og godt: Vi burde bruke bistandskronene andre steder.
Norsk bistand handler ikke om å fremsette en politisk statement. Den BURDE i alle fall ikke handle om det. Bruker man bistandsmidler til politisk markering, skal man være klar over at det er andre områder som mottar mindre penger enn de ellers ville kunne ha fått.
Hele Latin-Amerika – et område som dekker alt sør for USA pluss de karibiske øyene – fikk i fjor kun litt mer enn palestinerne. Er det fornuftig å gi noe slikt som 140 kroner per hode pr år til palestinerne, når penger uansett ikke kan løse deres politiske eller religiøse problemer, mens latinamerikanerne får en drøy krone hver?
I fjor ga Norge totalt rundt 180 millioner til bekjempelse av AIDS, så neste gang du ser noe om AIDS, kan du vite at den norske innsatsen kunne vært firedoblet hvis man i stedet for å betale for palestinsk kaos, hadde brukt pengene til AIDS-kampen (opplagt firedobler man ikke AIDS-innsatsen over natta, men i prinsippet).
Den internasjonale innsatsen for minerydding i Angola, et av de landene som er mest spekket med landminer (ikke minst som følge av Cubas innsats) ligger på knappe 30 millioner dollar. Et tilsvarende budsjett av det palestinerne får, ville kunne fire til femdoble den internasjonale mineryddingsinnsatsen i dette landet.
Noe som imidlertid gjør denne saken håpløs, er at kommunikasjonen er så uærlig. Først står bistandsministeren frem og er stolt av at nordmenn gir så mye. Han håper at vi skal gi enda mer, slik at vi kommer opp på 1% av BNP, og dermed slår svenskene.
Han maner frem bilder av død og lidelse og bunnløs fattigdom. Faktisk går han så langt at han lyver for å gjøre elendigheten tydeligere.
Han trekker frem at den forventede levealderen i mange land er bare 30 år (det riktige er at den forventede levealderen i en del land er under 40 år), mens hans barn kan forvente å bli noen og åtti. Årsaken til at levealderen har falt kraftig i enkelte afrikanske land, er selvfølgelig AIDS, og selv om Solheim ikke sier det direkte, så ligger det mellom linjene at nordmenn burde gi mer, slik at vi kan styrke kampen mot AIDS, ikke sant?
I vårt indre ser vi for oss den underernærte, radmagre og AIDS-rammede negerkvinnen, der hun sitter med sitt eneste overlevende, men underernærte barn, og fluene svirrer. Skal vi ikke hjelpe henne, og i det minste gi barnet en sjanse? Videre ser vi for oss bildet av den lille kreftsyke gutten et sted på Balkan. Vi ser de store øynene og den hårløse skallen. Kunne han bare få en operasjon og litt medisiner, ville han ha en sjanse. Vi ser den lille nyfødte jenta et sted i Afrika. Ville det ikke være bra om hun fikk en poliovaksine?
La oss fremskrive historiene litt. Den AIDS-syke moren fikk aldri sett at gutten ble tatt hånd om før hun døde. Det ble han for øvrig heller ikke. Det var ikke penger til rådighet. Gutten på Balkan døde, for det var ikke penger til operasjon. Jenta fra Afrika vil aldri lære å gå. Det var ikke penger til poliovaksine.
Pengene ble brukt til å finansiere fredsdiplomatiet på Sri Lanka, eller kanskje var det Fathas korrupsjon eller Hamas’ kamp mot Israel. De ble brukt til politiske markeringer, mens de som trengte hjelpen ikke mottok noe som helst.
Mange nordmenn ville nok heller hjelpe flere AIDS-ofre enn å betale penger til Hamas. Men det driter Solheim i, for her er det han som bestemmer. De fattige, de elendige, de sjuke. De duger når han skal tigge penger, men er glemt når potten skal deles. Først holder han opp det jævligste bildet han kan finne, og så ser han deg rett i øynene og spør om vi ikke skal være store nok til å øke bistanden til 1% av BNP, og så blir den jevne nordmann mo i knærne og sier et stillferdig ja, før Solheim løper med pengeposen til Hamas.
Mange nordmenn ville nok heller hjelpe noen fattige, elendige og sjuke enn å være delaktige i selvmordsbombinger av skolebusser. Men det blir de altså. Når Hamas ikke tvinges til å bruke absolutt alt av resurser på å holde folks misnøye nede, så har de plutselig penger til å kjøpe C4. Å si at støtte til Hamas ikke er direkte medvirkende til økt terror, er naivt.
Men der er vi altså. Vi får ikke gå i fred uten at vi får trykket lidelsesporno opp i ansiktet, og til sist knekker vi og betaler, bare for etterfølgende å konstatere at de som skulle bidratt til at våre penger ble bra brukt, sviktet totalt. Gang på gang.
Som en siste salutt, kan det være på sin plass med et sitat fra document.no:
“I debatten om støtten til Hamas er palestinernes kår blitt hausset opp til katastrofe, selv om ingen har fått så mye penger. De siste 20 år er det bevilget 400 milliarder kroner.
Samtidig med Hamas-opprøret i Norge kommer meldingen om at Jan Egeland og FN må halvere matrasjonene til 2 millioner flyktninger i Darfur-provinsen. BBCs Orla Guerin er der og sender stadig reportasjer som er preget av bunnløs tristhet og sorg. De vet at de er overlatt til sin egen skjebne.
Dette er ingen selvpåført elendighet, som man et stykke på vei kan si at palestinernes misere er. Befolkningen i Sudan er myrdet, fordrevet, voldtatt og deres hjem er brent ned og buskapen slaktet eller jaget, av fellow-Muslims, som er arabere og derfor ser ned på svarte afrikanere.”
Her kan artikkelen leses i sin helhet.
La oss si at palestinerne begynte å oppføre seg som folk; burde vi da gi dem penger? Ikke nødvendigvis. Det vil være et spørsmål om hvordan vi utnytter bistandskronene best - og da er de palestinske områdene ingen selvskreven kandidat, ettersom at man finner verre forhold mange andre steder, kombinert med lavere kostnader, slik at man får mer bistand for hver krone - og det må jo være et mål.
Er ikke palestinernes problem først og fremst at de ikke bare er en kasteball, men at de er verdens mest velvillige kasteball? Er ikke problemet til palestinerne at de de har, og alltid har hatt, elendige ledere? At de sliter med politisk og religiøst rot? Er ikke saken at ikke kan løse noen av palestinernes STORE problemer, uansett hvor mange milliarder vi bruker.
Erfaringene med palestinernes pengebruk er ikke gode - og som det ligge an nå, går man fra asken til ilden. Med Hamas ved makten kan man bli rent nostalgisk av å tenke på de dagene da de norske bistandskronene kun gikk til å kjøpe luksus til Arafats kone. I dag er det grunn til å frykte at pengene går – direkte eller indirekte – til finansiering av terror. Dersom Hamas ikke tvinges til å bruke absolutt alt av resurser til å holde palestinernes misnøye ned, finnes det resurser til de tingene som Hamas helst vil bruke penger på…
Før at det bevilges en krone burde det i det minste fremvises konkrete resultater som viser at den norske bistanden til Palestina har vært kostnadseffektiv – det vil si at vi har fått solide bistandsresultater per gitt krone. Hvis ikke må bistanden kuttes. Når sant skal sies, er palestinernes fattigdomsnivå neppe lavt nok til at vi burde prioritere dem fremfor andre og vesentlig verre stilte mennesker. Kort og godt: Vi burde bruke bistandskronene andre steder.
Norsk bistand handler ikke om å fremsette en politisk statement. Den BURDE i alle fall ikke handle om det. Bruker man bistandsmidler til politisk markering, skal man være klar over at det er andre områder som mottar mindre penger enn de ellers ville kunne ha fått.
Hele Latin-Amerika – et område som dekker alt sør for USA pluss de karibiske øyene – fikk i fjor kun litt mer enn palestinerne. Er det fornuftig å gi noe slikt som 140 kroner per hode pr år til palestinerne, når penger uansett ikke kan løse deres politiske eller religiøse problemer, mens latinamerikanerne får en drøy krone hver?
I fjor ga Norge totalt rundt 180 millioner til bekjempelse av AIDS, så neste gang du ser noe om AIDS, kan du vite at den norske innsatsen kunne vært firedoblet hvis man i stedet for å betale for palestinsk kaos, hadde brukt pengene til AIDS-kampen (opplagt firedobler man ikke AIDS-innsatsen over natta, men i prinsippet).
Den internasjonale innsatsen for minerydding i Angola, et av de landene som er mest spekket med landminer (ikke minst som følge av Cubas innsats) ligger på knappe 30 millioner dollar. Et tilsvarende budsjett av det palestinerne får, ville kunne fire til femdoble den internasjonale mineryddingsinnsatsen i dette landet.
Noe som imidlertid gjør denne saken håpløs, er at kommunikasjonen er så uærlig. Først står bistandsministeren frem og er stolt av at nordmenn gir så mye. Han håper at vi skal gi enda mer, slik at vi kommer opp på 1% av BNP, og dermed slår svenskene.
Han maner frem bilder av død og lidelse og bunnløs fattigdom. Faktisk går han så langt at han lyver for å gjøre elendigheten tydeligere.
Han trekker frem at den forventede levealderen i mange land er bare 30 år (det riktige er at den forventede levealderen i en del land er under 40 år), mens hans barn kan forvente å bli noen og åtti. Årsaken til at levealderen har falt kraftig i enkelte afrikanske land, er selvfølgelig AIDS, og selv om Solheim ikke sier det direkte, så ligger det mellom linjene at nordmenn burde gi mer, slik at vi kan styrke kampen mot AIDS, ikke sant?
I vårt indre ser vi for oss den underernærte, radmagre og AIDS-rammede negerkvinnen, der hun sitter med sitt eneste overlevende, men underernærte barn, og fluene svirrer. Skal vi ikke hjelpe henne, og i det minste gi barnet en sjanse? Videre ser vi for oss bildet av den lille kreftsyke gutten et sted på Balkan. Vi ser de store øynene og den hårløse skallen. Kunne han bare få en operasjon og litt medisiner, ville han ha en sjanse. Vi ser den lille nyfødte jenta et sted i Afrika. Ville det ikke være bra om hun fikk en poliovaksine?
***
La oss fremskrive historiene litt. Den AIDS-syke moren fikk aldri sett at gutten ble tatt hånd om før hun døde. Det ble han for øvrig heller ikke. Det var ikke penger til rådighet. Gutten på Balkan døde, for det var ikke penger til operasjon. Jenta fra Afrika vil aldri lære å gå. Det var ikke penger til poliovaksine.
Pengene ble brukt til å finansiere fredsdiplomatiet på Sri Lanka, eller kanskje var det Fathas korrupsjon eller Hamas’ kamp mot Israel. De ble brukt til politiske markeringer, mens de som trengte hjelpen ikke mottok noe som helst.
***
Mange nordmenn ville nok heller hjelpe flere AIDS-ofre enn å betale penger til Hamas. Men det driter Solheim i, for her er det han som bestemmer. De fattige, de elendige, de sjuke. De duger når han skal tigge penger, men er glemt når potten skal deles. Først holder han opp det jævligste bildet han kan finne, og så ser han deg rett i øynene og spør om vi ikke skal være store nok til å øke bistanden til 1% av BNP, og så blir den jevne nordmann mo i knærne og sier et stillferdig ja, før Solheim løper med pengeposen til Hamas.
Mange nordmenn ville nok heller hjelpe noen fattige, elendige og sjuke enn å være delaktige i selvmordsbombinger av skolebusser. Men det blir de altså. Når Hamas ikke tvinges til å bruke absolutt alt av resurser på å holde folks misnøye nede, så har de plutselig penger til å kjøpe C4. Å si at støtte til Hamas ikke er direkte medvirkende til økt terror, er naivt.
Men der er vi altså. Vi får ikke gå i fred uten at vi får trykket lidelsesporno opp i ansiktet, og til sist knekker vi og betaler, bare for etterfølgende å konstatere at de som skulle bidratt til at våre penger ble bra brukt, sviktet totalt. Gang på gang.
Som en siste salutt, kan det være på sin plass med et sitat fra document.no:
“I debatten om støtten til Hamas er palestinernes kår blitt hausset opp til katastrofe, selv om ingen har fått så mye penger. De siste 20 år er det bevilget 400 milliarder kroner.
Samtidig med Hamas-opprøret i Norge kommer meldingen om at Jan Egeland og FN må halvere matrasjonene til 2 millioner flyktninger i Darfur-provinsen. BBCs Orla Guerin er der og sender stadig reportasjer som er preget av bunnløs tristhet og sorg. De vet at de er overlatt til sin egen skjebne.
Dette er ingen selvpåført elendighet, som man et stykke på vei kan si at palestinernes misere er. Befolkningen i Sudan er myrdet, fordrevet, voldtatt og deres hjem er brent ned og buskapen slaktet eller jaget, av fellow-Muslims, som er arabere og derfor ser ned på svarte afrikanere.”
Her kan artikkelen leses i sin helhet.
posted by Milton Marx at lørdag, april 29, 2006
7 Comments:
Først av alt så har Norge som alle andre land som var med på opprettelsen av staten Israel et sær-ansvar i denne saken.
Jeg vet ikke helt hva du legger i religiøst rot?Hvis du tenker på det faktum at palestinerne utgjør den størst kristne befolkningen i Midtøsten og slike saker så ser jeg ikke helt relevansen her,men kanskje du vil fylle meg inn?
Hamas har ikke hatt noe som helst tilløp til korupsjon slik som Fatah hadde,dette var også en av grunnene til at Hamas vant valget fordi de gikk til valg med et løfte om å fjerne korupsjonen.Jeg synes forøvrig det er utrolig naivt å tro at Hamas vil utføre terror mens de sitter med makten.For det første er det en krigserklæring og hvis så skulle skje så kan Israel lovlig okkupere palestinernes land så det kommer ikke til å skje.
Palestinerne har en arbeidsledighet pga israels okkupasjon/muren/checkpoints etc på over 50% og over 60% lever i det FN beskriver som fattigdom.Å øke dette vil føre til en voldelig opptraping.Et folk uten håp gjør desperate ting.
Du skriver en bra og trist historie men det vil alltid finnes bra saker å støtte,men dette forandrer fortsatt ikke det faktum at vi kan stikke av fra noe vi har vært med på å starte.
Men jeg lurer veldig på hvor du har det fra at deres lidelser er selvpåført?
Forøvrig så kan det jo nevnes at Hamas siste året har hatt en ensidig fredsavtale med Israel,Israel fortsetter å likvidere folk fra Hamas men Hamas har ikke utført noen angrep tilbake.Så kan jeg jo nevne at etter at Hamas tok over makten har Israel drept over 100 sivile palestinere mens Hamas ikke har drept noen Israelere,men hvem bryr seg...det er jo bare palestinere.
Ellers så kan jo nevnes at Hamas i 1997 tilbød Israel 30 års fredsavatale uten noen som helst betingelser,de tilbød Israel fred..men som så mange ganger før så rotet Israel det til ved å forsøke å likvidere budbringeren....
Det aller første som er viktig å tenke på, er at nasjonalstaten som begrep ikke har samme betydning i alle verdenshjørner. Vi har på mange måter vent oss til å tenke på nasjonalstaten som det sentrale i våre liv, og agerer i henhold til dette. Noen ganger fanger nasjonalstaten imidlertid ikke opp de sentrale strømningene – enten vi tenker på Kurdistan eller sameland. Egypts president Mubarak klager over at ”hans” shiamuslimer er mer lojale overfor Iran enn overfor Egypt. Og Iran unngår å erklære krig mot Israel ved å sende sin støtte til Jihad og Hamas. En stat gjennomfører sin politikk via grupper som ikke er nasjonalt orientert. Og Hamas? Selvfølgelig sender Hamas-regjeringen ikke sine sikkerhetsstyrker inn i Israel – og selvfølgelig har de ikke noen stor, godt synlig bygning med lysreklame på taket som sier ”Hamas’ Martyrskole”.
En våpenhvile fra Hamas’ side har derfor begrenset verdi, all den stund at det finnes rikelig med grunner til å anse en sådan som spill for galleriet. Så lenge Hamas ustanselig rykker ut til forsvar for selvmordsbomberne, krever det mer enn alminnelig godvilje å tro på at Hamas-gutta er uskyldsrene. Hva skulle egentlig til for at man skulle kunne se noen verdi i et løfte fra Hamas? For det første en generell holdning som tilsier at de i praktisk handling tar avstand fra terror. Hvem skulle kunne gi verdi til Hamas’ løfter, om ikke Hamas selv?
Hvis en villedet ungdom sprenger seg selv i luften i et Israelsk kjøpesenter, vil Hamas’ eneste forsvarlige reaksjon være å dra rakt til bomberens hus, og endevende det på jakt etter spor etter oppdragsgivere og medskyldige. Klart det ville være hardt for familien å bli kryssforhørt inntil de sprekker samme dag de har fått dødsbudskapet, men er det andre alternativer?
Man må med andre ord kunne stille de samme krav til Hamas’ palestinske områder som til enhver annen stat. Svenske nynazister som bomber SUs lokaler? Klart vi kan forvente at svenskene finner pakket!
Hamas uttalte forståelse for terroristene er totalt uakseptabelt. At Hamas sitter i regjering betyr ikke at de har droppet den væpnede kampen mot Israel. Dog føres den kanskje via litt andre kanaler. La oss først se at Hamas handler som de burde når noen avfyrer raketter fra deres områder, så kan vi etterfølgende vurdere om vi skal støtte. Hele situasjonen er jo absurd! Tenk deg svenske nynazister som feirer Karl den 12. dødsdag med å skyte raketter mot København! Og en regjering som reagerer med å si ”at man må jo forstå at…….”
At den norske regjeringen i det hele tatt vil snakke med noen som lar Sions Vises Protokoller inngå i programmet er vanskelig å ta inn over seg. Husker du en kar ved navn Jörg Heider? Østerrike ble jo nesten boikottet fordi de valgte et parti som var lovlig, og som ikke hadde noe som helst ulovlig i programmet. Tenk deg at Heider – bare ved én enkelt anledning – hadde lest opp noe fra Mein Kampf; han ville jo blitt buret inne på stedet! Mein Kampf er peanuts mot Sions Vises Protokoller! Og hvor var norsk venstreside da? Som forsvarstalere for Heider? Ingen ber om boikott av de palestinske selvstyreområdene – selv om det burde være naturlig. Men enkelte er kalde nok til at de ikke gidder å bruke skattekroner på dem.
Religiøst rot? Kampen mot Israel er solid innvevd i muslimsk fundamentalisme. Det er to faktorer som går hånd i hånd – ikke i utgangspunktet, men islamistene har lyktes i å gjøre dette til en religionskrig. Det er religiøs fanatisme som driver unge til å begå politisk terror, og til å tro at de får sine 72 jomfruer i paradis hvis de bare sprenger seg i lufta i nærheten av en israelsk skolebuss. Er det ikke snodig at de gamle muslimske grise-kaillene ikke har fattet ideen? Muligens finnes det ikke Viagra i paradis. I den grad Milton skulle ha noen tro, finner han det langt mer rimelig at selvmordsbomberne kommer til å steike lenge og vel i deres eget fett på vei til Shaithan.
Fattigdom er for øvrig et interessant konsept – særlig når det skal tallfestes. For en måned siden var Milton på besøk hos noen som trolig har mindre å rutte med per dag enn det en gjennomsnittelig norsk ku får i subsidier – rundt 3 dollar dagen. En familie med hjemmegående mor og noen unger, kombinert med en minimumslønn på 250 dollar måneden til mannen. Faktisk tjener han vel enda mindre, all den stund at han er fisker. De har et eget lite hus med innlagt vann, strøm, stereoanlegg, kjøleskap, fryser, vaskemaskin og hva man ellers egentlig trenger. De bor rett ved stranda, har gratis fisk, og vel stort sett gratis mat. Trolig har de langt bedre livskvalitet enn mange nordmenn. E
Så til ditt argument om at nordmenn har et spesielt ansvar som følge av opprettelsen av Israel etc. Et sentralt spørsmål her må i tilfelle være: Under hvilke forutsetninger? Har man fulgt opp hvis man mer eller mindre fullfinansierer opplegget, men palestinerne likevel greier å gå bankerott etter tre måneder? Endres dette ansvaret hvis palestinerne oppfører seg totalt uakseptabelt? Hvor lenge varer dette ansvaret? (Historiske hendelser skal man ikke kimse av! Serberne roter fortsatt rundt i hvordan de stanset muslimene en gang på 1200-tallet).
Hvordan palestinernes lidelser selvpåført? Dersom du får tilført milliard etter milliard, og ikke greier å få noe ut av det, så har du et ansvar. Det er feilaktig at all korrupsjon skjer på toppen. De stedene som plages med korrupsjon, har disse problemene fordi hele samfunnet er gjennomsyret av det. Den andre siden av saken er at de ved å være en krigende part, har blitt påført tap som de ikke ville hatt dersom de hadde hadde søkt fred.
Ved å kutte all bistand, sender vi et sterkt signal. Kanskje blir det et visst bråk, men israelerne har for så vidt greid seg gjennom den slags før, i tillegg til at de jo er tilhengere av å fryse midler. Det er derfor ikke frykten for Hamas’ (eller andres) terror mot israelerne som gir grunn til bekymring.
Vi står dermed overfor å skulle prioritere en mottakerkandidat som det koster mye å hjelpe, med små utsikter til at det vil ha noen varig virkning, og som oppfører seg svært kritikkverdig, eller å prioritere andre som det koster vesentlig mindre å hjelpe, slik at flere kan få hjelp. Sistnevnte vil man ofte kunne gi hjelp som gir målbare resultater, enten det er antall brønner boret, antall kvadratkilometer med miner som er renset, antall aids-tester som er gjennomført, antall vaksiner som er gitt etc.
Vi har ikke uendelig stor kapital til rådighet, og dermed blir det en prioritering. Selv om man nekter å se på det som en prioritering, vil bruken av hvert et øre være nettopp dét. Man kommer seg kort og godt ikke utenom.
I sin tid brukte mange forsvarer av Israel samme argumentasjon med at en våpenhvile med PLO hadde ingen verdi og man skulle fryse ut PLO slik man nå gjør med Hamas.Frysen av PLO tok veldig mange år og den ledet ingen steder hen,fredsforhandlingene og PLO sin anerkjennelse av Israel kom først etter at Vesten/Israel gjenopprettet kontakten med PLO.Men innen den tid hadde veldig mange mennesker død under de kaotiske tilstandene som rådet når det ikke eksisterte dialog.
Samtidige er det viktig å tenke på at mange anser selvmordsbomberne som en forsvarskrig,selv synes jeg det er forkastlig men i løpet av hele fjoråret var det 4 selvmordsbombere.Videre så er det en myte at det er selvmordsbomberne som står i veien for fredsprossesen,de første selvmordsangrepene i løpet av hele konflikten skjedde på 90tallet etter at en ekstrem jøde massakrerte nærmere 60 stykker under fredagsbønnen...
Det er også viktig å være klar over at man ikke alltid kan stille samme krav til Hamas som Sverige pga den pågående okkupasjonen er det umulig for palestinerne å gjennomføre alle deres vanlige oppgaver(innkludert politiet).
PLO hadde også Israels utslettelse som en del av sitt program men først etter dialog og møtter gikk PLO vekk fra dette,det skjedde ikke under presset fra Vesten.
Som nevnt tidligere så gikk Hamas til valg med løfte om å bekjempe korupsjonen,men når de som skal bekjempe korupsjonen kommer til makten så vil du ikke hjelpe de?Logikken her blir noe feil for meg...
Som nevnt tidligere har man prøvd seg på frys av bistand til PLO i sin tid,det var ekstremt mislykket.På samme måte vil det samme skje nå,alt arbeidet for fred blir satt flere år tilbake samtidig som de menneskliglidelsene vil øke.I tillegg vil de ekstremistiske regimene i Syria og Iran kunne få støre inflytelse av at Vesten jager Hamas vekk...
document.co har en post om israelerne og palestingerne. Det kan være greit å starte med dette, ettersom du later til å antyde at det er israelerne som er de stygge og slemme.
Utgangspunktet er at man kritiserer israelerne for sine angrep på sivile palestinere, samtidsig med at sannheten er at det overveiende antallet falne israelere er sivile, mens det overveidende antallet drepte palestinere er folk som andre steder omtaler seg selv som freedom fighters.
"I den andre intifadaen var Israel militært overlegen, men det er en styrke det aldri har kunnet eller villet bruke. Palestinerne har spilt på at de er underdog, men israelernes tilbakeholdenhet kommer ikke frem.
The Hamas and Fatah fighters operated from behind a shield of Palestinian civilians and from crowded urban refugee camps and neighborhoods, and so Israel fought with both hands tied behind its back. Its actual firepower--its tanks, aircraft, and cannon--was never unleashed.
This accounts for the relatively low number of Arab deaths (four thousand in five years of warfare), and the relatively low proportion of Arab to Jewish deaths (3.5:1), as compared with the actual calculus of Israeli versus Arab military strength (100:1) and the relative proportion of armed to unarmed Arab casualties (about 2:1). Most of the Arabs killed in the intifada, despite the fact that it was mostly fought in heavily populated Arab areas, were armed fighters, not civilians. And the ratio of armed to unarmed Arab casualties has steadily risen in recent years as the IDF has perfected its modus operandi and become more careful. The famous battle of the Jenin refugee camp in spring 2002 is an illuminating example. Arab lies and gullible journalism about an indiscriminate slaughter notwithstanding (Human Rights Watch and other non-partisan bodies subsequently upheld the Israeli version), only fifty-three Jeninites died, all but five or six of them armed combatants. Israel lost twenty-three infantrymen in the battle. Had Israel dealt with that Fatah-Hamas bastion as, say, the Russians dealt with Grozny--from afar, with massive ground and aerial bombardments--no Israeli lives would have been lost, and Jenin would no longer be standing.
Israel har aldri fått kreditt for at de ikke oppførte seg som russere. Tvertom.
Walt og Mearsheimer underslår at det ble drept dobbelt så mange sivile israelere som militære. Palestinerne har bevisst gått etter sivile, for å drepe så mange som mulig.
De underslår også at når Israel foretar målrettede likvideringer, er det av mennesker som selv kaller seg "fighters".
But generally the targeted killing of terrorists--who see themselves, quite correctly, as soldiers in a war, and hence are legitimate targets for attack--resulted in few civilian casualties. (The Israeli air and artillery attacks in Gaza earlier this month offer a characteristic example: of eighteen Arabs killed, fifteen or sixteen, by Palestinian admission, were combatants.)
On the other hand, during the second intifada Arab attacks on Israelis claimed twice as many civilians' lives as soldiers' lives. (Mearsheimer and Walt bury this fact in a footnote, without explanation.) This was a result of deliberation and intention, not accident. Throughout the intifada, Hamas, Fatah, and Islamic Jihad primarily targeted "soft" civilian targets (buses, restaurants, shopping malls, and last week a Tel Aviv falafel kiosk), preferring them to "hard" military targets, which were more difficult and more dangerous. The Palestinian objective was to sow terror in Israel's rear areas. The difference in strategy, and all that this implies in terms of moral orientation, was stark. The Palestinian aim was to kill as many civilians as possible; and the Palestinian masses rejoiced in the streets of Gaza and Ramallah every time a suicide bomber successfully blew up a bus or a shopping mall or a café in Israel. And this, historically speaking, was merely a refinement of the Palestinian tactics of terror used against the Yishuv since the 1920s (and not, as Arab propagandists would have it, only after 1967)."
De engelske sitatene henter document.no fra ”THE IGNORANCE AT THE HEART OF AN INNUENDO - And Now For Some Facts” av Benny Morris, som er et svar på The Israel Lobby av John Mearsheimer & Stephen Walt.
Artikkelen på document.no finner du her, hvor det også er linker til de andre nevnte tekstene.
Palestinerne har definitivt ikke oppført seg ideelt. De har nedprioritert militære mål, mens det er offentlig fest når de har greid å lure en naiv idiot til å sprenge seg i lufta, og tosken har greid å ta med seg noen israelske unger.
Tenk litt tilbake. Saddam Hussein plasserte massevis av folk inne i et tilfluktsrom som bar alle tegn på å være en militærinstallasjon - og egentlig var det vel en blanding. Militær aktivitet som ble bedrevet med sivile som skjold. Installasjonen ble bombet - og de sivile tapene var store.
Hvordan hadde du reagert hvis republikanerne i USA hadde benyttet anledningen til å lage en nasjonal festdag? Litt smakløst? Det er imidlertid slik palestinerne oppfører seg. Synes du det ville vært passende å juble for NATOS feilbombinger i eks-Jugoslavia? Når de jubler, er det fordi sivile israelere anses som legitime mål.
Her er det snakk om folk som unngår de militære, og bevist går etter sivile - og så skal vi bare se den andre veien?
Skal vi gi dem støtte bare fordi de er så jævlige - noe ala det at mange europeiske byer frivillig la ned våpnene mot Atilla, bare for å bli behandlet mindre grusomt?
Av og til må man se bort fra høyre og venstre, og i stedet tenke rett eller galt.
Vi kunne starte med å lansere noen resolusjonsforslag mot Hamas i FN for deres totale forakt for å oppfylle en stats internasjonale forpliktelser.
FN er ikke så viktig for undertegnede, men all den stund at palestinernes venner hele tiden bruker FN som arena for å pushe frem resolusjonsforslag de vet ikke blir vedtatt, kunne vi markere at vi tar avstand fra denslags oppførsel.
Faktisk oppfører palestinerne seg nå slik at det for undertegnede ikke ville fremstå som moralsk galt om israelerne igjen gikk inn og sikret seg kontrollen i disse områdene - og all den stund at Hamas ikke gjør noe for å stanse angrepene mot Israel fra palestinsk område eller palestinernes angrep inne i Israel, ville dette trolig kunne få viktig støtte internasjonalt.
Men det er den ene siden av saken. Den andre siden av saken er at det er galt å la være å hjelpe et mennesker som har langt større behov enn palestinerne, bare fordi man ønsker å leke storpolitikk.
Hvilke ord ville du bruke for å forklare flyktningene i Darfur at de ikke kan få mat, fordi pengene er brukt på å gi politisk støtte til noen som i forhold lever i rikdom og sikkerhet?
Ville du forklare det med innenrikspolitisk populisme - behovet for at et norsk regjeringsparti ikke skaper misnøye blant sine velgere?
Ville du forklare at det er viktigere å støtte arabiske muslimer (som også står for overgrepene i Darfur) enn å hjelpe sorte afrikanere (som også er muslimer). Hvem tror du forresten palestinerne støtter i Darfur?
Det å bruke de fattiges penger til politiske markeringer er galt. Folk dør som følge av slike beslutninger.
Hva mener du om å holde en dialog med Hamas, Milton?
Pengestøtten bør selvfølgelig stoppes. Men etter at Hamas sine representer møtte norske politikere i forrige uke, var det trått oppmøte.
De til høyre for sentrum har spesielt holdt seg langt unna. Men er ikke en god dialog den eneste måten å skape fred på?
Les mine poster om Hamas charters artikkel 13, 22 og 32. I artikkel 13 sier de at at alle fredsinitiativer er pisspreik, i artikkel 22 sier de at jødene stod bak den franske revolusjon, den russiske revolusjon, de fleste andre revolusjoner, 1 & 2 Verdenskrig etc. I artikkel 32 lovpriser de - akkurat som Hitlers Mein Kampf - de såkalte Sions vises protokoller (antisemittismens klassiske oppspinn om den jødiske verdenskonspirasjon) - i tillegg til at de fordømmer Camp David-avtalen for fred mellom Egypt og Israel.
Har du strengt tatt lyst til å snakke med slike folk? Resten av verden har sendt et signal om at den ikke vil snakke med noen som har et så ekstremt utgangspunkt. Norge burde følge opp.
Det er viktig å sende et signal til det palestinske folk at valget av Hamas var et blindspor. Det er det ikke noe unikt ved. Andre nasjoner boikottet oss for hvalfangsten, Østerrike fikk smake sosialistenes utstøtelse da de valgte Jörg Heider, som jo var langt mindre antisemittisk enn Hamas.
Husk endelig på at selv om Hamas skulle bli presset av banen, så er det likevel trolig at det vil havne en antisemittisk terrorist i ledelsen. Moderate palestinere har vi liksom ikke sett så mye av.
Husk at velgerne er de som danser i gatene hver gang en naiv idiot har blitt narret til å sprenge seg selv i lufta i en israelsk skolebuss. Velgerne er de som roper på Osama bin Ladin fordi norske og danske politikere ikke vil avskaffe pressefriheten.
Husk også på at undersøkelser har vist at vanvittig mange palestinere mener at det er OK med terrorangrep i Europa. Det å uttrykke forståelse for denslags, forekommer ikke å være noen god idé for undertegnede.
Takk for godt svar. Jeg tillot meg å bruke deler av svaret ditt i en kommentar på bloggen min. Da jeg i mangel på kunnskap trengte hjelp. Jeg linket også til "Hamas artiklene".
http://interessert.wordpress.com/2006/05/23/tok-du-for-mye-boikott-tran/#comments
Legg inn en kommentar
<< Home