tirsdag, oktober 12, 2010

U-hjelp: Vet ikke, og vil ikke vite


Erik Solheim langer ut mot pressen for den manglende dekningen av utviklingshjelpen. Solheim farer i noe, og jeg vil gjerne å ta han på ordet. Som Solheim sier, går det galt noen ganger, men uansett om U-hjelp virker eller ikke, synes jeg man må ha et forhold til hvor mye Norge og den enkelte nordmann faktisk gir. Denne posten kan være et lite bidrag til å illustrere hvor stort U-hjelpsbudsjettet virkelig er.

Jeg vil starte med å stille opp et lite regnestykke: Hvor mye betaler den enkelte yrkesaktive nordmann i U-hjelp i løpet av sitt yrkesaktive liv? Tar vi utgangspunkt i at budsjettet er 27 milliarder kroner, og at det finnes sånn ca to og en halv million yrkesaktive nordmenn, begynner vi å nærme oss de dataene vi trenger. Regner vi med at staten ellers kunne plassert disse pengene like effektivt som oljefondet, så har vi de nødvendige tallene*.

Svaret på regnestykket er 1,065 millioner**. Denne millionen er hva hver yrkesaktive nordmann betaler til U-hjelp i løpet av yrkeslivet (reale tall, dvs. etter at inflasjonen har spist sitt). Et vanlig ektepar betaler mao. over 2,1 millioner U-hjelp i løpet av yrkeslivet. 

Er dette egentlig så ulikt det de bruker på bolig? Mange boliger ligger utenfor pressområder. Mange bor i boliger som ikke kan selges særlig over millionen. Samtidig har Norge progressiv beskatning. Det betyr at de fleste av oss sikkert kjenner folk som betaler mye skatt. Da finner man også ektepar som betaler 6-7 millioner til U-hjelp, akkurat som at mange har boliger som koster noen millioner.

Formålet med denne øvelsen er å vise det ufattelige i at nordmenn ikke har noen interesse for hvor U-hjelpen går. Ingen ville gi bort huset sitt uten å stille ett eller annet intelligent spørsmål, men U-hjelp er tydeligvis noe annet. Her holder det å mene noe om hvorvidt 1% av BNP er for mye eller for lite. At man så verken vet hva BNP er for en størrelse, hvor stort BNP er eller hva U-hjelpsbudsjettet brukes til, får så være.

I noen tilfeller gir Norge ren budsjettstøtte til andre land - hvilket kan sies å være penger som frigjør ressurser i mottakerlandet til formål vi i nord ikke ville ta i med en ildtang. Da dukker det opp en del prinsipielle spørsmål: Kan vi i det hele tatt frigi en eneste krone som vi ikke har 100 % kontroll over? Kan man gi midler som budsjettstøtte til en stat som ikke har god rettssikkerhet, som ikke respekterer menneskerettighetene, som er i krig, som har grader av borgerkrig i deler av landet, som stiller fasiliteter til rådighet for kritikkverdige forhold - enten vi nå snakker omskjæring eller forferdelige fengsler?

Kanskje skulle man spørre ens gamle mor: Hvor mange penger brukte DU på tortur sist måned? 

Det er imidlertid ikke bare ens gamle mor man burde stille noen kritiske spørsmål. Man burde stille noe til seg selv også: Hvor mange kroner brukte jeg på koranskoler sist år? Finansierte jeg noen selvmordsbombere? Betalte jeg for kjønnslemlesting? Hvilke diktatorer fikk subsidiert luksusforbruket sitt via mitt månedlige skattetrekk? 

Solheim har avgjort et poeng mht. at interessen for U-hjelp er forsvinnende liten, men her har også staten et stort synderegister. Hadde man kommunisert at ”vi skal ta fra deg ca. like mye som huset ditt koster for å gi det bort: har du noen tanker om dét?” ville nok interessen vært noe større.

Poenget med denne posten er ikke først og fremst at man bør kutte i U-hjelpa – selv om jeg tror det ville være en god idé inntil kontrollen med hvor pengene går er bedre, og man dessuten har greid å etablere en større forståelse for hvordan pengene brukes – men at budsjettet kort og godt er for stort til at det kan forbigås i stillhet.

Som det er nå, har man en konsensus om en vilje til U-hjelp som er basert på uvitenhet. Man har et befolkningsflertall som ikke har andre synspunkter på U-hjelp enn om den bør være mer eller mindre enn 1 % av BNP. 

Uansett hvordan man snur og vender på det, er en slik tilgang ganske selvsentrert. Den tar overhodet ikke opp til vurdering hvem, hva, hvor, hvordan og hvorfor i mottakerlandene. Den slags har man delegert bort. Mottakeren later ikke til å være interessant i det hele tatt - så da snakker man enten om avlat eller at man liker bistandsbudsjettet fordi man selv henter inntekter der.

Våkn opp folkens! De skal gi bort huset ditt!!! (eller noe i samme størrelsesorden). Har du virkelig ingen synspunkter på dette?

 

 

* Forutsetninger:

Antall arbeidende skattebetalere: 2 500 000

Antall lønningsdager per år: 24

Rentesats: 4 % realavkastning (=oljefondets sats, hva staten sier den kan tjene på dens investeringer)

Antall yrkesaktive år: 40

U-hjelpsbudsjett: 27 000 000 000 per år

 

Regnestykket kan da brytes ned som følger:

Gjennomsnittlig U-hjelpsbidrag per lønnsutbetaling per lønnsmottaker: 450 kr (950/måned)

Rentesats per termin (4% / 24): 0,1666666  (0,3333333 ved månedsvis beregning)

Antall terminer (40 x 24): 960 (480 ved månedlig beregning)

 

** Regner man heller månedlig renteberegning, er svaret 1,063 millioner. Forskjellen er ikke så stor.

4 Comments:

Anonymous IvarE said...

Applaus!

12:35 p.m.  
Anonymous Iskwew said...

*gisp*

Milton blogger!

I tillegg er det slik at mange mener u-hjelp gjør vondt verre. Det hindrer lokal kreativitet og verdiskapning.

6:47 p.m.  
Blogger Milton Marx said...

En annen øvelse man kan gjøre, er å regne ut verdien av 27 milliarder over 40 år med de samme forutsetningene, for så å dividere på 4 og en halv millioner nordmenn. Da ender man opp med rundt 590 000. Er det noen som har tall på hvor stor den enkelte nordmanns boligformue er i gjennomsnitt? er det mer enn 590 000?

Sånn lek med tall ender ikke opp med absolutte sannheter, men med pekepinner om hvor vi er på vei - alt annet like.

En grunn til at regnestykket ikke er realistisk, er at en kobling mot BNP nødvendigvis vil bety u-hjelpskkutt i fremtiden, all den stund at oljeindustrien er under utfasing.

Jens Stoltenberg kan filosofere så mye han vil om hva landet skal leve av etter oljen, men inntil videre er det nok klokt å se på oljeboomen som et engangsfenomen, i alle fall inntil vi kan se et noenlunde sikkert bilde av arvtakeren.

Er det i så fall klokt å benytte et BNP-basert mål også under en avgrenset periode hvor landet er i ferd med å legge seg opp kapital til trangere tider?

Men først og fremst er det viktig at vi begynner å få klart for oss hvor mange penger som går til u-hjelp, slik at vi kan få de diskusjonene som beløpsstørrelsene burde kreve.

7:55 p.m.  
Anonymous Freddy Stangnes said...

Hei. Det blir litt lettere å fatte hva det hele dreier seg om da. Godt jobba!

7:46 p.m.  

Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link

<< Home