lørdag, januar 26, 2008

Hva er det med velferdsstaten?


                   Man må passe kjeften for å unngå tjære og fjær!


Onar Åm har en epistel om at staten forbeholder seg rett til å beskatte nordmenn selv om de tar utflytting. Formentlig har den gode Aam fått så mange kommentarer i stil med at dersom han synes systemet er så ille, burde han jo flytte, til at det har blitt en bloggpost ut av det.

Det morsomme er ikke det Onar sier, som rent teknisk ikke virker helt riktig, men hva kommentatorene skriver, ettersom det er ting jeg har hørt så ufattelig mange ganger før.

Innvendingene går på at Norge har verdens beste sykehusvesen, og at du er totalt fortapt uten velferdsstaten. Selv folk som hevder å være selvstendig næringsdrivende med millioninntekter rykker ut til forsvar for staten – og hele bunten betaler de sin skatt med glede, selvsagt.

Det er en snodig mekanisme, det der….

Det er intet problem å få pensjonister – skjønt det for pensjonistenes vedkommende kanskje var lettere før – til å fortelle hvor dårlig de har det. Når de først kommer i gang, fyrer de av bredside på bredside mot systemet. Alle kjenner vi historier hvor trygdesystemet og sosialen kort og godt er urettferdig, ineffektivt og kynisk på samme tid. Det er lett å dra i gang en selvgående klagesang om slike emner.

Men det gjelder ikke bare pensjonister. Det gjelder et bredt utsnitt av det norske folk. Gir man de riktige stikkordene, vil jeremiaden ingen ende ta. Det bobler frem eksempler på systemets urettferdighet, om hvordan mange faller mellom to stoler og om hvordan man knapt nok har lov til noe som helst.

MEN: Si så høyt at det er fundamentet i systemet – den nordiske modellen – som er årsaken til feilen, eller skattenivået, og du vil se at det oppstår de yndigste politiske allianser til velferdsstatens forsvar. Det slår ikke feil. Kommunister finner sammen med Høyre-folk, og kommer frem til at det er velferdsstaten som er det beste. Kritikken av skolevesenet stilner hen, og går over til varm glede over at alle har lik rett til utdanning. Feilbehandlingene og helsekøene fortrenges av skrekkbildene av private helsesystemer, og lykken over at man slipper å ligge syk på gata.

Det finnes plutselig ikke problemer i Norge. Norge er verdens beste land, og det aller meste – muligens med unntak av været – er langt verre alle andre steder.

Sukk.

Den som kunne greie å trene bikkja si til en tilsvarende konsekvent lydighet!

Etiketter: , , , , , ,

7 Comments:

Blogger Vox populi said...

Dette er et fenomen som har fascinert meg også.

Jeg har en barnslig glede av å komme inn i opphetede diskusjoner om hvor dårlig skolen, helsevesenet, eldreomsorgen, veinettet er(det er aldri vanskelig å finne et tema og noen kjenner alltid en som har det mye verre enn andre)og slenge ut en brannfakkel om at det kanskje er velferdsmodellen vår som er problemet. Og at det kanskje finnes alternativer.

Plutselig snur debatten 180 grader og alle som noen minutter tidligere overgikk hverandre i å beskrive "forjævlifisingen" i samfunnet vårt vender seg mot en. Tanken på en Folkefiende er snublende nær. Tenk å rokke ved en så vedtatt sannhet. Nei, vi bor jo i verdens beste land, ikke sant?

Det tragiske er at det slår aldri feil.

8:07 a.m.  
Blogger Milton Marx said...

Sånn rent teknisk sett burde det jo være mulig å diskutere "arbeidsorganisasjon" kaldt og rolig. Vi greier jo å snakke om organiseringen på jobben uten å bli like opprørte. Noen ganger i alle fall.

Jeg tror det ligger flere forhold bak.

1) Man ofrer noe hele tiden for "fellesskapet". Da er det ikke godt å få vite at det man har gitt avkall på, faktisk var fullstendig unødvendig. Det er aldri behagelig å bli konfrontert med at man har kjøpt katta i sekken. Det betyr at det gjør vondt å høre at Norges offentlige sektor er en dårlig idé.

2) Vi er jo oppdratt til å tenke at det er noen andre i samfunnet som ikke har det så godt som oss. At vi må ta vare på de svake. Selv kunne vi saktens klare oss, men hva med alle de andre?

Noen ganger blir det parodisk, så som man blir invitert på heimbrent-fest hos folk som forsvarer Polet, tross alt, fordi det ikke er alle som kan ta vare på seg selv. Selv greier de imidlertid å styre seg, og da er det ikke noe problem at de svir seg en skvett.

Men under det hele ligger det jo også en nedvurdering av mennesket. De som har flere problemer enn andre, ses på ute av stand til å kunne bidra. Har du en eller annen skavank, liker systemet deg langt bedre hvis du lar deg forsørge, som andre skikkelige folk, enn om du insisterer på å stå på egne bein.

3) Folk som står på egne bein, når de i stedet ligger nede, reduserer behovet for offentlig sektor. At én eller to gjør det, er bare hyggelig, men de må ikke bli for mange. Og vi må ikke opprordre folk til å greie seg selv, for da stigmatiseres de som likevel ikke greier det - i tillegg til at behovet for offentlige tjenester reduseres.

4) Det er også jantelov og individualismehat inne i bildet, tror jeg. Sammen er vi alt, alene er vi intet. I et slikt perspektiv blir den som greier å skinne alene et heslig angrep på det innerste indre. Det å si at man er best tjent ved å stå alene er et så stygt angrep på nordmannens kjerneverdier at han ikke finner ord - og da kommer utskjellingen.

5) Frykt. Mange er ansatt i det offentlige. Angriper man det offentlige, angriper man dem - og det liker de ikke. De liker ikke ideen om privatisering, selv om de jobbene som gjøres, må utføres uansett. Privatiseringer gir en følelse av utrygghet, og er man utrygg forsvarer man seg, og ofte med ufine midler.

Jeg tror at det som skjer, er at man kan diskutere de fleste problemer - helt til du river vekk matta som folk står på. Det man gjør ved å stille spørsmål ved det grunnleggende, er at man leser situasjonen feil. Man tror man snakker rasjonell organisering, og får ikke med seg at den andre oppfatter det som at man frakjenner vedkomende hans/hennes eksistensberettielse.

Jeg tror faktisk at hvis man skal nå noen vei mot denne tildels irrasjonelle og fryktbaserte holdningen, er ikke angrepet den beste veien å gå, men derimot å lokke med de frihetene som velferdsmodellen aldri vil kunne tilby.

Kanskje det samme som vi ser i aksjemarkedene, på en måte, hvor grådighet ofte greier å fortrenge frykten som det styrende motivet.

5:27 p.m.  
Blogger Helge Samuelsen said...

Mye interessante tanker her. Du har sannsynligvis rett i hvorfor mange reagerer til forsvar for systemet til tross for problemstillinger.

Problemet er nok også at det sosialistiske system er "avhengig" av kollektivisme og har lykkes godt med å innføre det. Dette umuliggjør en effektivisering av systemet og vil sørge for stadig større problemer etterhvert som systemet blir stadig mer tungrodd og kostnadene stiger over evne.

På sikt KAN ikke alle ha like rettigheter. Egenandeler må vesentlig opp for den som har råd til det. Istedet tvinger den sosialistiske teori at alle skal være "like" - noe som fører for stor byrde over på dem som har minst og for lite på alle andre.

Mye av problemstillingen ligger også på manglende valgfrihet. Alt kan ikke prioriteres rettferdig fra statens side - fordi prioriteringer kan bare gjøres effektivt av enkeltindividet.

Det ER faktisk slik at når en per definisjon IKKE er prioritert av helsevesenet så stanger man hodet i veggen. Med mindre man er styrtrik. Gjennom skattenivået er man tvunget til å betale for et system som prioriterer for en, og tar bort økonomisk handlefrihet fra alle med "normale" lønninger.

Jeg tror forøvrig du har rett i at angrep mot systemet ikke fungerer. Men jeg er mindre optimistisk i forhold til forandring. Jeg tror sosialisme er lik religion. Ergo er fornuft ikke anvendelig.

12:23 a.m.  
Blogger Milton Marx said...

Helge: Jeg har jo enda ikke sagt noe om hvorfor jeg ikke liker velferdsstatens som den er.

En av mine mange grunner er at intet system kan kjenne alle aktørenes behov like godt som dem selv.

Da blir det aktører som ikke får sine behov tilgodesett, til tross for at de betaler "full billett". Når denslags skjer er det ofte en tragedie, fordi et menneske hindres fra å løse sine problemer - innen helse eller innen andre felter - ettersom staten allerede har tatt pengene via skatten, slik at det ikke er penger til å kjøpe alternative behandlinger.

Her snakker vi egentlig om alle behandlinger som det offentlige ikke tilbyr. Det er ille når man tar pengene fra en syk mann, slik at han ikke kan kjøpe seg den hjelpen han trenger.

Hvorfor skal Kristin og Jens bestemme hvilke sykdommer jeg skal kunne få behandling for? Om de ellers gjorde sitt absolutt beste, tviler jeg på at de kan kjenne mine problemer så godt at de kan skreddersy den behandlingen som passer akkurat meg best.

Nå tror jeg imidlertid ikke at dagens organisering er mest opptatt av brukernes behov, men snarere de offentlig ansattes krav. Det ville sikkert vært veldig fint å jobbe i det offentlige, dersom det ikke hadde vært for den hersens befolkningen.

5:16 a.m.  
Blogger Salt said...

Et meget godt innlegg, som påpeker et grunnleggende problem ved den politiske debatt: Fravær av grunnleggende, prinsipiell uenighet.

3:21 p.m.  
Anonymous ole.argh said...

Jeg skjønner ikke helt aggresjonen som rettes mot det offentlige, og jeg mener du setter opp en 100% kunstig dikotomi mellom stat og individ. Det er forsåvidt mulig at du faktisk tror det er slik...

Det offentlige er underlagt demokratisk innflytelse. Høyresidens forslag for å endre maktbalanse går i all hovedsak ut på å overføre maktområder fra det offentlige (og demokratisk innflytrelse) til næringsliv - ikke borger. Gi meg et eksempel på at man vil overføre makt fra næringsliv til borger.

Du trekker frem helsevesenet. Er det noe sted hvor næringslivets innflytelse er større i det offentlige i dag? Det parodiske er at enkelte på høyresiden tenker at dette er jo bra; det er et fritt marked og når disse aktørene (legemiddelindustrien) får utfolde seg kommer det "forbrukeren" til gode. Det de glemmer er at blåresept er gullkalven - og den er det deg og meg som betaler for. Næringslivets innflytelse har endret helsevesenet i hele den vestlige verden til å bli et farmakologisk prosjekt hvor bruk av andre behandlingstilnærnimger blir vingeklippet til tross for dokumentert effekt. Nasjonale retningslinjer for kolestrolbehandling og depresjon utformes av personer med tilknytning til industrien. Studiene man benytter for å godkjenne nye medisiner finansierers av industrien, utføres av børs noterte selskap som lever av å levere resultater og publiseres i tidsskrift som eies eller som har store inntekter fra industrien. Metastudier dokumenterer at industrifinaniserte studier gir langt mer positive resultater (og rapporterer langt færre bivirkninger) enn nøytrale studier (ikke finansiert). Overrasker dette noen? Industrien bruker årlig 70 000 kr på din fastlege. Dette bestemmer din behandling. Ikke jens.

Uvitenheten er overveldende.

Det er derfor på tide at man legger frem forslag som REELT beskytter borgeren mot disse "maktovergrepene" en er så redd for og overvinner paranoiaen mot staten som tross alt gir individet påvirkningskraft gjennom stemmeretten. Det ville vært borgerlig.

10:21 a.m.  
Blogger Milton Marx said...

Vel, nå gikk denne posten på den litt irrasjonelle mekanismen som Ola Nordmann er sosialisert inn i som fjøre at han ofte tyr til et litt tanketomt forsvar for velferdsstaten, selv der den opplagt har problemer, mer enn den var et angrep på samme.

Men ser vi på det du skriver, er jeg enig i at den farmasøytiske industrien har for stor innflytelse i Norge, om enn vi trolig er uenige om hvordan man kan få det bedre.

Min løsning er større frihet, ikke mindre. Er du misfornøyd med legen din, går du til en annen. Visst ville jeg dypt og inderlig ønske meg en dypt hederlig legestand, men leger er mennesker - og mange av dem har tatt sin utdannelse fordi de vil ha det godt materielt sett. Uansett hvordan du vrir og vender et system hvor mennesker inngår, må du ta hensyn til menneskets natur. Og legenes natur er å være egoister (som resten av oss).

Derfor ser du motstand mot overtidsjobbing på offentlige sykehus, samtidig som samme leger jobber ekstraskift i det private i et slikt omfang at de står og sover i garderobeskapene - fordi det gir mer penger.

Det er ikke mye som tyder på at man har greid å lage et system som tar hensyn til menneskets natur. Man presser systemet i alle kanter og sider, men like lite lar det seg fikse. Legemangelen i distriktene fortsetter, behandlingskøene består og kostnadene fortsetter å stige.

Hva Norge skal gjøre etter å ha brukt flere tiår på å male seg inne i et hjørne, er ikke helt lett å si. Jeg er redd det ikke finnes noen Quick Fix.

Selv lever jeg utenfor et sosialt system, med de risikoene dette medfører. Jeg har selv ansvaret for min helse. Jeg velger selv hvor stor del helse skal oppta av budsjettet mitt. Har jeg ikke tillit til en lege skifter jeg.

Jeg tror ikke at jeg ville passe til en gjennomsnitts bukse - verken størrelsesmessig eller smaksmessig. Jeg tror ikke at jeg er bedre tjent med et gjennomsnittsmåltid på en restaurant enn å bestille det jeg vil ha ut fra menyen. Og jeg tror at de fleste nordmenn reelt er enig i at de ville kunne skaffe seg mer og bedre helse dersom de fikk beholde pengene sine og velge fritt.

Det som da står igjen er forsikringsbiten, samt solidariteten med "de fattige". Ser man på forsikringsbiten, er det ikke unison enighet om at den jevne nordmann i dag har en unikt bra forsikring mot sykdom, sett i forhold til hva han betaler.

Da er det kun hensynet til "de fattige" som gjenstår. Det første man da må se på, er om velferdsstaten faktisk fanger opp "de fattige". Mye tyder på at det ofte ikke er slik.

Snarere handler vel forsvaret av dagens system vel så mye om arbeidsplasser som om en genuin tro på at systemet er kostnadseffektivt, en fortreffelig løsning eller spesielt rettferdig.

Det jeg vil med denne posten er å rette søkelyset på den ryggmargsrefleksen som gjøre at langt de fleste nordmenn rykker ut til velferdsstatens forsvar, uten noen videre refleksjoner. Denne holdningen tror jeg er uheldig, for den gjør at man setter for snevre rammer når man vurderer hvordan samfunnet på lang sikt bør innrettes.

At velferdsstaten har sine problemer, kan de fleste nordmenn akseptere. At private systemer har sine fordeler, er det imidlertid verre for mange å forestille seg. Det siste er uheldig. Det blir litt som en unge som nekter å prøve å smake på ett eller annet nytt og ukjent som ligger på tallerkenen. Av og til finner man faktisk ut at noe som tidligere var ukjent, smaker veldig godt!

5:59 p.m.  

Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link

<< Home