Alacranes...

Dagene går – sakte men sikkert – og før man vet ordet av det er man satt. Hvor ble de av alle dagene? Fikk jeg brukt dem til noe nyttig?

Nu vel. Det får være til en annen gang. Her er det nok å konstatere at jeg er blitt en satt mann, og følgelig må slutte med å tenke på stramme pikelår, runde flotte rumpeballer, sensuelle lepper og struttende bryster. Once uppon a time….

Men det er slutt nå. Jeg er en satt mann, og derfor har jeg tenkt å skrive litt hagestoff. Kanskje ikke så mye om planter og ting, for det vet jeg ikke noe om, men om dyr og kryp som på godt og ondt fyller min hverdag.

Tidligere har jeg jo skrevet litt om at det hender vi har kakerlakker. Jeg er ikke noe glad i dem, men så har vi heldigvis heller ikke så mange.

I dag skal jeg skrive om en vaskemaskin. En uttjent og ødelagt vaskemaskin som husets eier hadde satt ut like utenfor kjøkkenutgangen. Den som har forsøkt å løfte en vaskemaskin, vet at den slags av nødvendighet veier mye, for hvis vekten ikke var der, ville maskinen danse mye under sentrifugering.

Så der stod den da, like utenfor kjøkkentrappa, stor og tung. Etter hvert ble vi så lei av å ha den der at vi sendte bud etter folk til å få skitten vekk. Tross alt er det bare tull å slite på seg ryggproblemer når man kan betale andre for å ta jobben – og enda mer så når huseier betaler.

Vi sendte bud på et par sterke karer, men dyret var visst litt vel tungt for dem, for de tok den ikke med seg. Endelig bemerket de noe om at det dessuten var alacranes i den.

Ja vel, ja. Alacranes….

Jeg fikk forklart hva det var for noen greier, disse alacranene, og fikk da såpass med meg at det var noen insektlignende greier som gjerne holdt til på slike steder, og som visstnok stikker noe jævlig.

Men hva pokker. Når jeg uansett ikke hadde sett noen av alacranene, og ikke giddet å kikke etter dem heller, fikk det da være det samme. Etter en måneds tid kom det noen nye folk som tok maskinen med seg.

Jeg tenkte ikke noe mer over det før det i løpet av en senere samtale kom frem at alacranes faktisk bare er et annet ord for skorpioner. De kalles begge deler her. Pytt, pytt. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. De skorpionene som vi hadde boende en halv meter fra kjøkkendøra var brune og litt mindre enn karen nedenfor. Den er større og svart – og skal visstnok kunne være dødelig.

Her har vi et lite bilde av en slik alacran, eller skorpion om man vil. Det ble tatt inne i et skilderhus i et gammelt spansk fort – Fuerte San Lorenzo – som kanskje er mest kjent for at det ble erobret og brent ned av den beryktede Kaptein Morgan. (Jo da, det er han med rommen). Jeg kikket opp, og der satt den, i taket rett over meg. Ikke litt til siden. Rett opp. Klikker du på bildet, slik at det blir større, ser du hvordan det glinser i brodden dens.

Men så vet vi dét: skorpioner skvetter ikke når de blir blitset. I alle fall ikke så mye at de faller ned.