Alacranes...

Dagene går – sakte men sikkert – og før man vet ordet av det er man satt. Hvor ble de av alle dagene? Fikk jeg brukt dem til noe nyttig?

Nu vel. Det får være til en annen gang. Her er det nok å konstatere at jeg er blitt en satt mann, og følgelig må slutte med å tenke på stramme pikelår, runde flotte rumpeballer, sensuelle lepper og struttende bryster. Once uppon a time….

Men det er slutt nå. Jeg er en satt mann, og derfor har jeg tenkt å skrive litt hagestoff. Kanskje ikke så mye om planter og ting, for det vet jeg ikke noe om, men om dyr og kryp som på godt og ondt fyller min hverdag.

Tidligere har jeg jo skrevet litt om at det hender vi har kakerlakker. Jeg er ikke noe glad i dem, men så har vi heldigvis heller ikke så mange.

I dag skal jeg skrive om en vaskemaskin. En uttjent og ødelagt vaskemaskin som husets eier hadde satt ut like utenfor kjøkkenutgangen. Den som har forsøkt å løfte en vaskemaskin, vet at den slags av nødvendighet veier mye, for hvis vekten ikke var der, ville maskinen danse mye under sentrifugering.

Så der stod den da, like utenfor kjøkkentrappa, stor og tung. Etter hvert ble vi så lei av å ha den der at vi sendte bud etter folk til å få skitten vekk. Tross alt er det bare tull å slite på seg ryggproblemer når man kan betale andre for å ta jobben – og enda mer så når huseier betaler.

Vi sendte bud på et par sterke karer, men dyret var visst litt vel tungt for dem, for de tok den ikke med seg. Endelig bemerket de noe om at det dessuten var alacranes i den.

Ja vel, ja. Alacranes….

Jeg fikk forklart hva det var for noen greier, disse alacranene, og fikk da såpass med meg at det var noen insektlignende greier som gjerne holdt til på slike steder, og som visstnok stikker noe jævlig.

Men hva pokker. Når jeg uansett ikke hadde sett noen av alacranene, og ikke giddet å kikke etter dem heller, fikk det da være det samme. Etter en måneds tid kom det noen nye folk som tok maskinen med seg.

Jeg tenkte ikke noe mer over det før det i løpet av en senere samtale kom frem at alacranes faktisk bare er et annet ord for skorpioner. De kalles begge deler her. Pytt, pytt. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. De skorpionene som vi hadde boende en halv meter fra kjøkkendøra var brune og litt mindre enn karen nedenfor. Den er større og svart – og skal visstnok kunne være dødelig.

Her har vi et lite bilde av en slik alacran, eller skorpion om man vil. Det ble tatt inne i et skilderhus i et gammelt spansk fort – Fuerte San Lorenzo – som kanskje er mest kjent for at det ble erobret og brent ned av den beryktede Kaptein Morgan. (Jo da, det er han med rommen). Jeg kikket opp, og der satt den, i taket rett over meg. Ikke litt til siden. Rett opp. Klikker du på bildet, slik at det blir større, ser du hvordan det glinser i brodden dens.

Men så vet vi dét: skorpioner skvetter ikke når de blir blitset. I alle fall ikke så mye at de faller ned.

Voldtekt på et hotell i Quito

Dette er en virkelig historie som er ca fem år gammel.

Vi var et par som ikke hadde flusst med penger, på reise i Ecuador. Hun ecuadorianer, jeg norsk. Vi måtte innom Quito, hovedstaden oppe i fjellene, som er det samme kommunikasjonsknutepunktet som enhver annen hovedstad.

Sent på kvelden kom vi frem, og brukte Lonely Planet til å finne et noenlunde sikkert og billig hotell utenfor de aller verste områdene. Vi havnet på Marguarita 2, som hadde dobbeltrom med kabel-TV og eget bad med varmt vann for utrolige tre dollar natta.

Etter at vi hadde kommet oss gjennom innsjekken, fått bagasjen opp på femte etasje og begynt å slappe av på rommet, begynte bråket.

I naborommet ble det klarere og klarere at en voldtekt var i gang. Lydene fra skrik og slag ble etter hvert mer og mer tydelige. Jeg mente å kunne høre et menneske forsøke å komme seg mot døra, for så å bli dratt tilbake.

Vi bestemte oss for å dra ned i resepsjonen for å fortelle hva som foregikk. Resepsjonisten var imidlertid motvillig. Det krevde overtalelse for å få han til å gjøre noe med en voldtekt under gjennomføring på hotellet hans. Vi ga oss imidlertid ikke, og etter litt mer argumentasjon gikk vi en hel delegasjon opp til rommet. Min veninne og jeg, resepsjonisten og hotellets vakt, som var bevæpnet med pumpehagle.

Vi banket på, men fikk ikke svar. Det ble ropt at om det ikke ble åpnet, ville døra bli åpnet med hotellets nøkler. Omsider gikk døra opp, og i døråpninga stod det en mann, som hevdet var at dama likte det litt hardt - men at de skulle være mer stille.

Både vakten og resepsjonisten virket påfallende tafatte. Om enn resepsjonisten faktisk - rett skal være rett - sa at det ikke kunne være riktig at det var slik ting skulle gå for seg. Han så mannen rett i øynene og spurte om det ikke var slik at han var nektet adgang på et annet navngitt hotell i området.

Spenningen gikk etterhvert ut av situasjonen, etter at mannen hadde lovet bot og bedring. Kvinnen så vi aldri. Da han snudde seg et øyeblikk så jeg ryggen av treningsjakken hans:

I en bue over rygtavla stod det "POLICIA NACIONAL" med store hvite bokstaver.

Hva som egentlig skjedde inne på naborommet denne kvelden får vi aldri vite. Var det, som mannen hevdet, noe som var basert på frivillighet mellom partene, eller var det en politimann som utnyttet stillingen sin til å misbruke kvinner? Enten burer jeg deg inne, eller så gir du meg sex. Kanskje var kvinnen bare en av mange prostituerte.

Ikke minst tenker jeg på resepsjonisten, som jeg først så på som litt av en feiging. Hvor tøff ville jeg selv være for å avverge noe slikt, når det uansett skjer rett som det er? Hva om politiet begynte å kødde med hotellet - finne dop og denslags?

Det slår meg hvor svake forutsetningene mine er for å sette meg inn i hvordan det påvirker mennesker å leve i en politistat. Det er enkelt å rope høyt når man selv sitter på sikker grunn, men hvis konsekvensene er represalier i den ene eller andre formen?

Det hender imidlertid at jeg tenker på hendelsen i en annen sammenheng også: Det er når noen trekker frem norsk politis fortreffelighet. Visst er norsk politi fortreffelig sammenlignet med noe slikt - men da har man også lagt lista lavt. Hvor høyt burde man legge lista for de som vil bli politi?

Og selv om det har vært anklager om at politifolk har tvunget seg til sex med prostituerte i København, så våger jeg påstanden at ingen nordiske politifolk ville tørre å voldta noen inne på et hotell iført uniform eller klær som klart identifiserte dem som politi.