Quo vadis, Noriega? Too see Paris and die?

Manuel Antonio Noriega var Panamas sterke mann, som kom til makten etter at hans forgjenger, militærdiktatoren Omar Torrijos, på mistenkelig vis døde i et flystyrt. Han styrte Panama med jernhånd inntil USA invarderte landet, og tok Noriega med seg til USA for å stille han for retten, anklaget for blant annet narkotikaforbrytelser.

Denne videoen viser noe av det man forbinder med Noriega: undertrykkelse, pøbelvelde fra hans hjernevaskede Batalion de dignidad – verdighetsbataljonen – hvis primære verktøy for å fremme verdigheten var lange køller. Den gamle mannen i hvit skjorte som denges opp av Noriegas mobb er Guillermo Ford, mannen som lå an til å bli visepresident under Endara, hvis Noriega ikke hadde suspendert valget. Ellers forbindes Noriega med tortur, drap og forsvinninger – og en enkelt halshugging.

I dag, den 9. september 2007, skulle Manuel Antonio Noriega løslates etter å ha sonet en fengselsdom på 17 år i USA. Først ble han dømt til 40 års fengsel for narkotikaforbrytelser, som senere ble redusert til 30 år. Med normal nedsettelse av soningstiden og fratrekk for god oppførsel – som enkelte syrlig bemerker at han med fordel kunne ha utvist da han styrte Panama – var han altså klar for å bli løslatt fra fengselet i USA.

Realitetene i saken er at Noriega er dømt til 50 års fengsel i Panama for blant annet mord, og sånn sett skulle sendes hjem til Panama for å sone de 20 år som er lovens øvre grense for soning.

Det ligger imidlertid an til at Noriega blir utlevert til Frankrike, hvor han har en dom på 10 år for hvitvasking av narkopenger. Selv om de forbrytelsene Noriega er dømt for i Panama er langt alvorligere, måtte dommeren som skulle ta stilling til saken konstatere at Panama var så vag i sine krav at man ikke engang med sikkerhet kunne si om landet ønsket Noriega utlevert.

For tiden står saken der at man slåss om tekniske detaljer, så som hvorvidt Noriega er krigsfange eller ikke, om Frankrike anerkjenner at han er krigsfange og hvilke rettigheter han vil få i Frankrike.

Da dagen for løslatelsen kom, håpet Noriega og hans forsvarere på at man ville sette han i husarrest inntil saken er avklart, men den gang ei. Han ble overført til et annet fengsel. Ting later imidlertid til å gå i retning av en utlevering til Frankrike. Når Noriega så er ferdigsonet der, som en mann på nærmere åtti år, skal han til Panama. Men denne saken har jo en tendens til å ta nye og uventede vendinger.

I Panama er saken stor. Selv ikke det faktum at det den 7. september var 30 år siden avtalen om overføringen av Panama-kanalen fra USA til Panama, eller at man på samme dato i år iverksatte et megaprosjekt for å utvide kanalen til å håndtere langt større skip, kunne og konkurrere med Noriega og hans skjebne, verken i nyhetsbildet eller de politiske diskusjonene på gata.

Voldtekt på et hotell i Quito

Dette er en virkelig historie som er ca fem år gammel.

Vi var et par som ikke hadde flusst med penger, på reise i Ecuador. Hun ecuadorianer, jeg norsk. Vi måtte innom Quito, hovedstaden oppe i fjellene, som er det samme kommunikasjonsknutepunktet som enhver annen hovedstad.

Sent på kvelden kom vi frem, og brukte Lonely Planet til å finne et noenlunde sikkert og billig hotell utenfor de aller verste områdene. Vi havnet på Marguarita 2, som hadde dobbeltrom med kabel-TV og eget bad med varmt vann for utrolige tre dollar natta.

Etter at vi hadde kommet oss gjennom innsjekken, fått bagasjen opp på femte etasje og begynt å slappe av på rommet, begynte bråket.

I naborommet ble det klarere og klarere at en voldtekt var i gang. Lydene fra skrik og slag ble etter hvert mer og mer tydelige. Jeg mente å kunne høre et menneske forsøke å komme seg mot døra, for så å bli dratt tilbake.

Vi bestemte oss for å dra ned i resepsjonen for å fortelle hva som foregikk. Resepsjonisten var imidlertid motvillig. Det krevde overtalelse for å få han til å gjøre noe med en voldtekt under gjennomføring på hotellet hans. Vi ga oss imidlertid ikke, og etter litt mer argumentasjon gikk vi en hel delegasjon opp til rommet. Min veninne og jeg, resepsjonisten og hotellets vakt, som var bevæpnet med pumpehagle.

Vi banket på, men fikk ikke svar. Det ble ropt at om det ikke ble åpnet, ville døra bli åpnet med hotellets nøkler. Omsider gikk døra opp, og i døråpninga stod det en mann, som hevdet var at dama likte det litt hardt - men at de skulle være mer stille.

Både vakten og resepsjonisten virket påfallende tafatte. Om enn resepsjonisten faktisk - rett skal være rett - sa at det ikke kunne være riktig at det var slik ting skulle gå for seg. Han så mannen rett i øynene og spurte om det ikke var slik at han var nektet adgang på et annet navngitt hotell i området.

Spenningen gikk etterhvert ut av situasjonen, etter at mannen hadde lovet bot og bedring. Kvinnen så vi aldri. Da han snudde seg et øyeblikk så jeg ryggen av treningsjakken hans:

I en bue over rygtavla stod det "POLICIA NACIONAL" med store hvite bokstaver.

Hva som egentlig skjedde inne på naborommet denne kvelden får vi aldri vite. Var det, som mannen hevdet, noe som var basert på frivillighet mellom partene, eller var det en politimann som utnyttet stillingen sin til å misbruke kvinner? Enten burer jeg deg inne, eller så gir du meg sex. Kanskje var kvinnen bare en av mange prostituerte.

Ikke minst tenker jeg på resepsjonisten, som jeg først så på som litt av en feiging. Hvor tøff ville jeg selv være for å avverge noe slikt, når det uansett skjer rett som det er? Hva om politiet begynte å kødde med hotellet - finne dop og denslags?

Det slår meg hvor svake forutsetningene mine er for å sette meg inn i hvordan det påvirker mennesker å leve i en politistat. Det er enkelt å rope høyt når man selv sitter på sikker grunn, men hvis konsekvensene er represalier i den ene eller andre formen?

Det hender imidlertid at jeg tenker på hendelsen i en annen sammenheng også: Det er når noen trekker frem norsk politis fortreffelighet. Visst er norsk politi fortreffelig sammenlignet med noe slikt - men da har man også lagt lista lavt. Hvor høyt burde man legge lista for de som vil bli politi?

Og selv om det har vært anklager om at politifolk har tvunget seg til sex med prostituerte i København, så våger jeg påstanden at ingen nordiske politifolk ville tørre å voldta noen inne på et hotell iført uniform eller klær som klart identifiserte dem som politi.