torsdag, januar 31, 2008

Jeg, en horunge?

Dagen startet ganske dårlig. Jeg hadde jobbet til langt på natt, og våknet litt over 8 av at noen slo spiker inn i murveggen bak senga. Det slepes tunge ting, og jeg hører den metalliske klangen av verktøy som slenges i en haug ikke langt unna vinduet. Jeg ved hva det er. Det er naboen, han ovenpå, som vil starte utbyggingsprosjektet sitt igjen. Jeg har sånn sett ventet på det, siden jeg stanset prosjektet forrige uke. Mannen har ikke de nødvendige tillatelsene, og han kan ikke bare begynne å støype betongpilarer i hagen min, sånn uten videre – selv ikke i Panama.

Eieren av leiligheten min visste ikke en dritt, men skulle altså plutselig få 40 kvadrat med stuegulv ut over gressplenen. Naboen vil bygge ut andre etasje med ei svær utstikkende vorte, og støtte byggverket på noen flotte betongpilarer som skal plantes sånn ca. fire meter fra veggen. Jeg liker ikke ideen. Ikke bare blir det mørkere i stua: utsikten forsvinner, støyen fra naboens aircondition blir verre og så videre.

Jeg bor til leie, men har det egentlig ganske bra, her vi bor på en gammel amerikansk militærbase halvt inne i jungelen, like ved kanalkjeften på den karibiske siden. Godt med plen har vi, sikkert et par mål, om enn leiligheten kanskje skulle vært litt større.

Nok om dét. Jeg tuslet ut i pysjen og ba arbeidsfolkene forsvinne fra eiendommen, samt om å huske og ta verktøyene sine med seg.

Det er da katastrofen skjer. Svigerinna mi begynner å skrike i vinduet om at jeg ikke skal blande meg. Jaggu kommer hun ikke ut og drar meg inn i leiligheten etter armen. Det ødelegger jo enhver form for uuttalte tomme trusler jeg måtte ha liggende. Jeg har ikke hjemlandet i orden, og byggebunchen fatter mot.

Inne i leiligheten er svigerinna ikke til å roe ned, og jeg får ikke inn ett kløyva ord. Ideen om å forklare stille og rolig hva en tenker på, må bare skrinlegges. Her skrikes det på spansk i et omfang som ikke overlater noe til fantasien i det nærmeste nabolaget. Åpne er vinduene også.

Det ringer på døra. Det er naboen. Han er vill. Jeg tar det stille og rolig, og gjør meg dummere enn jeg er. Jeg forklarer han at han må snakke langsomt.

Det må jeg aldeles ikke! skriker han.

Jo da, for det er jo ingen idé å stå og skrike i maskingeværtempo til noen som ikke forstår, sa jeg lavmælt.

Han blir villere og villere, og plaprer i vei om å gjøre opp som en mann og en masse bambus. Og hvis jeg forsøker å stanse prosjektet hans blir det pryl! Pekefingeren hans går som en trommestikke, så til sist sier jeg at jeg kommer til å lukke døra, for nå ser han jo farlig ut.

Min svigerinne har funnet seg en av arbeiderne, og er i ”intens samtale” gjennom moskitonettet i et vindu. Som hos panamanere flest går sikringa på hjerneforbindelsen hennes når noen sier ”chucha de tu madre” (fitta til mor di) eller hijo de puta (horunge). Jeg får ikke helt med meg hvem sin mamma det dreier seg om, men jeg kan ikke dy meg, og sier til naboen at hvis han har noe usnakket med mammaen min, kan han jo ringe henne, men han må huske tidsforskjellen og ikke ringe så sent, for hun er gammel.

Jeg går inn, og kommer meg i klærne. Jeg vil bare sjekke hva det nå egentlig er de lokale myndighetene har å si – ikke minst fordi jeg gjerne vil hjelpe huseieren litt. Hun kom etter hvert reisende fra hovedstaden. Leieforholdet har fungert greit, og akkurat nå er hun i sorg over å ha mistet mannen sin nylig. Det er liksom ikke tidspunktet for at hun skal ta en fight alene heller. Og selvfølgelig vil jeg beholde hagen min mest mulig intakt. Hvordan saken går vet vi ikke enda. men naboen ovenpå gir seg ikke. Det blir vel advokatmat av det, skal vi se.

Hjemme er stemningen imidlertid ikke god. Selv er jeg sur for at min svigerinne ikke kunne holde kjeft. Jeg hadde uansett ikke tenkt å sloss med et helt arbeidslag, en rasende nabo og hans hysteriske kone og hennes arge mor – i alle fall ikke mot alle på en gang. Det eneste jeg ville var å gi så klart beskjed om at byggverket er uønsket at ingen i ettertid skal si at de ikke visste at prosjektet var omstridt. Men takket være min svigerinne ble det hele altså en orgie av hysteriske mennesker.

Stemninga er som sagt ikke helt god. Konen og svigerinnen er mutte. En ting er at de var redde for at jeg skulle havne i håndgemeng, men det har også noe med at jeg driter i at noen har snakket stygt om moren min. Kanskje en viss vrede over at jeg brakte meg i en situasjon hvor jeg ikke kunne ”korrigere” at noen fornærmet mora mi. Da burde jeg heller holdt meg vekk, slik at jeg slapp den forsmedelsen.

Og jeg rister på hue. Jeg fatter kort og godt ikke at jeg skal bli sint for at noen snakker stygt om andre. Kanskje hvis de snakket stygt om kona eller min datter, men min mor? Som de uansett aldri har møtt, og ikke engang vet om er i live, eller på hvilket kontinent hun bor? Not. Ikke i dag.

Vi nordboere er ikke skrudd sånn sammen. Vi greier ikke å bli sure når noen kaller oss horunger. Vi snarere flirer av det. Det er liksom så fjernt fra vår logikk å ta tenning for noe slikt, men her er latinoene like pålitelige som et piano. Man trykker på en tangent, og så kommer akkurat den tonen som man forventet.

Hvor er det egentlig at mamma er hellig? Stort sett i bananrepublikker, muslimske land, kanskje, og en del fattige søreuropeiske land. På en måte føles det godt. Nesten som en bekreftelse på ens kulturelle overlegenhet eller noe.

Overlegenhet? Ved nærmere ettertanke kommer man jo ned på jorda igjen, og nøyer med å sette det på kontoen over kulturelle forskjeller som man aldri vil forstå.

Her og nå er stemninga fortsatt litt matt i kåken. Du skal se at det blir bedre i morgen.

Og sånn går no dagan

9 Comments:

Blogger lille damen said...

Vel, da skjønner jeg jo at program som dette kan bli en suksess:

http://www.mtv.com/ontv/dyn/yo_momma/series.jhtml

Det har jeg nemlig stusset litt over ...

Kanskje du kan hente litt inspirasjon der før neste nabokrangel?

;-)

4:35 a.m.  
Anonymous picxx said...

Live and let live....hørt det før? :D

4:44 a.m.  
Anonymous Iskwew said...

Dette blir som brasilianere på fotballkamp. Da lærte jeg å banne, gitt. Og de fleste grove utskjellingene hadde med mottakerens mor å gjøre.

Mødre er hellige. Menn bor hjemme hos mor til de er 35, og selv da flytter de ikke mentalt ut.

11:39 p.m.  
Blogger Milton Marx said...

Hei, alle sammen. Det er jo ikke sånn at jeg ønsker slike utskjellinger, men de er jo litt morsomme da, uansett. I alle fall i ettertid.

Dette med mamma er og blir imidlertid en snodig greie. Tenk deg om partneren din gjør ett eller annet på en snodig måte, og du vet at han/hun har lært akkurat dét fra sin mor; Hvordan korrigerer du det?

Eller hvordan overlever man i et blandet forhold hvis man har det langt inne i ryggmargen at morsdag er en møkkadag laget av handelsstanden? Etterhvert som man har flyttet litt, ender man jo opp med å ikke vite når pokker på året den er!

I Norge er det én dag (en eller annen søndag), i Danmark er den en annen søndag, mens den i mange land er på en fast dato. Det har sltså skjedd at min salige mor ikke har fattet bæret når jeg har gratulert henne med morsdagen.

Og når mamma er så viktig, så betyr det vel også at dette med svigermor i forhold mellom latinoer og skandinaver er mer betent enn ellers. Jeg tror det har vært litt tungt å svelge at jeg betegner svigermor som utenforstående i forhold til MIN familie, og at hun derfor verken kan gi ordrer, henstillinger eller er meningsberettiget.

2:12 a.m.  
Blogger Sunniva said...

Nå lo jeg godt!

12:43 p.m.  
Blogger Confiteor said...

Å herregud, for en historie! Du stakkars mann!

1:13 p.m.  
Anonymous MarthaChristin said...

Herligheten for en historie!
Skulle gjerne vært flue på veggen under denne begivenheten, må nesten se det komiske i det også. Men de burde har latt mora di utenfor...

5:27 p.m.  
Blogger TorAa said...

ja, ja, jeg har lest dine kommentarer på blogger skrevet på norsk.
Da ble jeg nysgjerrig og klikket på
din profil.

Hva fant jeg der?

Null, nix, zero.

Og da spør jeg meg selv:
Hva gjør denne anonyme person i bloggerverden?

På ganske så vulgært norsk er betegnelsen: Dritfeig.

Særlig når du "driter" ut andres meninger slik du gjør.

Det høver seg ikke og er en skam, med mindre du er en papirjournalist som krampaktig forsøker å holde på et døende formidlingsformat som levebrød.

3:30 a.m.  
Blogger Milton Marx said...

TorAa: Jeg synes ikke du skal klikke så mye. Det er jo åpenbart at du har hatt en negativ opplevelse her, som du kunne vært spart for.

Om jeg skulle gi noe råd, måtte det være at du begrenser deg mest mulig til kvalitetsklikk, og ellers lukker nettleservinduet raskest mulig dersom du skulle være uheldig, og klikker på noe som ikke holder mål.

7:45 p.m.  

Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link

<< Home