Råskap

Følgende historie fra forrige uke kan etterlate noen og enhver målløs.

Blant forrige helgs begivenheter var at landet feiret nasjonaldag. 103 år som selvstendig nasjon. I gatene var det tog og defilering, trommekorps og tusenvis av skoleungdom i uniformer som marsjerte. Ei flott markering som ikke står tilbake for 17. mai.

Noen hundre meter fra der jeg stod, kunne jeg lese i avisen noen dager etter, skjer det noe skjebnesvangert: En liten gutt på 2 år står sammen med familien, men tilskuermengden er i bevegelse. De må skynde seg bakover, og pappas mobiltelefon går tapt. Tydeligvis er det toåringens skyld.

Pappa blir sur. Svært sur. Lenge. Noen dager etterpå ryddes avisenes forsider. Faren har slått toåringen i hjel. Visstnok er det mobiltelefonen som har utløst galskapen. I timevis har han slått gutten. Da mannens 16-årige datter kom på besøk, var gutten så dårlig at han spydde uavbrutt. Gutten døde på sykehuset. Han hadde brudd på hjerneskallen, ribbeinsbrudd og andre slagskader.

Først sa jenta at gutten hadde falt ned en trapp. Det skulle vise seg at jenta var truet til å gi denne forklaringen, og at hun selv var et offer for farens vold. Blant pappas spesialiteter var å teipe munnen på den han mishandlet, slik at naboene ikke skulle høre noe. Mannen har to andre sønner, og nå undersøker man om disse også har gjennomgått samme mishandling.