U-hjelp: Vet ikke, og vil ikke vite

Erik Solheim langer ut mot pressen for den manglende dekningen av utviklingshjelpen. Solheim farer i noe, og jeg vil gjerne å ta han på ordet. Som Solheim sier, går det galt noen ganger, men uansett om U-hjelp virker eller ikke, synes jeg man må ha et forhold til hvor mye Norge og den enkelte nordmann faktisk gir. Denne posten kan være et lite bidrag til å illustrere hvor stort U-hjelpsbudsjettet virkelig er.

Jeg vil starte med å stille opp et lite regnestykke: Hvor mye betaler den enkelte yrkesaktive nordmann i U-hjelp i løpet av sitt yrkesaktive liv? Tar vi utgangspunkt i at budsjettet er 27 milliarder kroner, og at det finnes sånn ca to og en halv million yrkesaktive nordmenn, begynner vi å nærme oss de dataene vi trenger. Regner vi med at staten ellers kunne plassert disse pengene like effektivt som oljefondet, så har vi de nødvendige tallene*.

Svaret på regnestykket er 1,065 millioner**. Denne millionen er hva hver yrkesaktive nordmann betaler til U-hjelp i løpet av yrkeslivet (reale tall, dvs. etter at inflasjonen har spist sitt). Et vanlig ektepar betaler mao. over 2,1 millioner U-hjelp i løpet av yrkeslivet. 

Er dette egentlig så ulikt det de bruker på bolig? Mange boliger ligger utenfor pressområder. Mange bor i boliger som ikke kan selges særlig over millionen. Samtidig har Norge progressiv beskatning. Det betyr at de fleste av oss sikkert kjenner folk som betaler mye skatt. Da finner man også ektepar som betaler 6-7 millioner til U-hjelp, akkurat som at mange har boliger som koster noen millioner.

Formålet med denne øvelsen er å vise det ufattelige i at nordmenn ikke har noen interesse for hvor U-hjelpen går. Ingen ville gi bort huset sitt uten å stille ett eller annet intelligent spørsmål, men U-hjelp er tydeligvis noe annet. Her holder det å mene noe om hvorvidt 1% av BNP er for mye eller for lite. At man så verken vet hva BNP er for en størrelse, hvor stort BNP er eller hva U-hjelpsbudsjettet brukes til, får så være.

I noen tilfeller gir Norge ren budsjettstøtte til andre land - hvilket kan sies å være penger som frigjør ressurser i mottakerlandet til formål vi i nord ikke ville ta i med en ildtang. Da dukker det opp en del prinsipielle spørsmål: Kan vi i det hele tatt frigi en eneste krone som vi ikke har 100 % kontroll over? Kan man gi midler som budsjettstøtte til en stat som ikke har god rettssikkerhet, som ikke respekterer menneskerettighetene, som er i krig, som har grader av borgerkrig i deler av landet, som stiller fasiliteter til rådighet for kritikkverdige forhold - enten vi nå snakker omskjæring eller forferdelige fengsler?

Kanskje skulle man spørre ens gamle mor: Hvor mange penger brukte DU på tortur sist måned? 

Det er imidlertid ikke bare ens gamle mor man burde stille noen kritiske spørsmål. Man burde stille noe til seg selv også: Hvor mange kroner brukte jeg på koranskoler sist år? Finansierte jeg noen selvmordsbombere? Betalte jeg for kjønnslemlesting? Hvilke diktatorer fikk subsidiert luksusforbruket sitt via mitt månedlige skattetrekk? 

Solheim har avgjort et poeng mht. at interessen for U-hjelp er forsvinnende liten, men her har også staten et stort synderegister. Hadde man kommunisert at ”vi skal ta fra deg ca. like mye som huset ditt koster for å gi det bort: har du noen tanker om dét?” ville nok interessen vært noe større.

Poenget med denne posten er ikke først og fremst at man bør kutte i U-hjelpa – selv om jeg tror det ville være en god idé inntil kontrollen med hvor pengene går er bedre, og man dessuten har greid å etablere en større forståelse for hvordan pengene brukes – men at budsjettet kort og godt er for stort til at det kan forbigås i stillhet.

Som det er nå, har man en konsensus om en vilje til U-hjelp som er basert på uvitenhet. Man har et befolkningsflertall som ikke har andre synspunkter på U-hjelp enn om den bør være mer eller mindre enn 1 % av BNP. 

Uansett hvordan man snur og vender på det, er en slik tilgang ganske selvsentrert. Den tar overhodet ikke opp til vurdering hvem, hva, hvor, hvordan og hvorfor i mottakerlandene. Den slags har man delegert bort. Mottakeren later ikke til å være interessant i det hele tatt - så da snakker man enten om avlat eller at man liker bistandsbudsjettet fordi man selv henter inntekter der.

Våkn opp folkens! De skal gi bort huset ditt!!! (eller noe i samme størrelsesorden). Har du virkelig ingen synspunkter på dette?

 

 

* Forutsetninger:

Antall arbeidende skattebetalere: 2 500 000

Antall lønningsdager per år: 24

Rentesats: 4 % realavkastning (=oljefondets sats, hva staten sier den kan tjene på dens investeringer)

Antall yrkesaktive år: 40

U-hjelpsbudsjett: 27 000 000 000 per år

 

Regnestykket kan da brytes ned som følger:

Gjennomsnittlig U-hjelpsbidrag per lønnsutbetaling per lønnsmottaker: 450 kr (950/måned)

Rentesats per termin (4% / 24): 0,1666666  (0,3333333 ved månedsvis beregning)

Antall terminer (40 x 24): 960 (480 ved månedlig beregning)

 

** Regner man heller månedlig renteberegning, er svaret 1,063 millioner. Forskjellen er ikke så stor.

Kjære Høyre: DØ!!!

Jeg har et problem som går ut på at jeg ikke greier å se for meg hva som er "Høyre-politikk". Jeg har sett den beskrevet som frihet, ansvar, mangfold og respekt for individet, men dette kunne vel egentlig like gjerne være floskler fra en Venstre-mann, kunne det ikke? Jeg sliter egentlig med å se hvilke partier som ikke ville kunne servere noe slikt. Hvis velgerne ikke vet hva partiet står for, så er vel ikke sjansen for at det kommer en tsunami av stemmer særlig stor?

Inntil videre sitter jeg med det inntrykk at limet som binder Høyre sammen er 1) ønsket om at foreningen/syklubben skal bestå (uvisst av hvilken grunn), og/eller 2) drømmen om å komme i regjering - så får vi heller se på hva en slik regjering skulle stå for hvis den tid skulle komme (men det tror man ikke noe større på, så man kaster ikke bort mye energi på den saken).

Hvis Høyre i snart tiår etter tiår fortsetter å tro at man kun skal leve på gamle bragder, så bærer det mot slutten. Hvis Høyre er for fin til å bruke media for å få frem synspunktene, så bærer det også mot slutten, og hvis Høyre ikke snart finner frem personell som kan banke gjennom et klart budskap i media, så går det samme vei.

Har det falt dere inn at det rundt i landet sitter titusener av mennesker som er like lyne forbannet som undertegnede?

Vet dere hva jeg mener er den største tjenesten Høyre kan gjøre for landet? Å oppløse seg! Avvikling!

Hvorfor? Fordi velgerne da i overveiende grad vil gå til FrP, og dermed vil tvinge FrP til å bli det partiet som denne bunken av Oslo-folk aldri greide å gjøre Høyre til.

Det er tulleball å tro at et stort parti på Høyre-fløyen vil kunne føre en annen politikk enn det dets medlemmer og velgere vil. Dersom det ikke er et flertall av fremmedfiendtlige rasister på høyrefløyen, så vil det heller ikke bli ført en fremmedfiendtlig og rasistisk politikk.

Høyre skulle jo snart ha lært leksa: Velgerne er ikke noe man bare kan pakke i kofferten og flytte dit man vil. Det ble ingen suksess å utdelegere Høyres programarbeid til K.M. Bondevik, og det gikk vel heller ikke så bra da man sist valg skulle stemme Venstre hvis man egentlig ville ha Høyre? Høyre er jo snart utslettet av sin egen inkompetanse.

Tenk om Høyre hadde hatt vett til å nedlegge seg selv. Se dét ville være en gave til landet!

Hvis Høyre ikke engang greier å vokse seg stort i opposisjon til dagens regjering; hvem er så en likeverdig motstander? Det er ingenlunde sikkert at Høyre ikke ville fått grisebank av Kystpartiet også.

Hva er det som gjør at Høyre har vansmektet i opposisjon til dagens regjering – hvordan er det mulig?

• Er det den personlige integriteten til bulke-Jens?
• Er det skatteflyktning Brundtlands flotte eksempler?
• Er det pølse-Hansens omtanke for hospitaliserte kolleger?
• Er det diverse ministres bruk av private helsetjenester som de vil nekte andre?
• Er det den fantastisk flotte utvidelsen av oljefondets aksjedel?
• Er det oljefondets aktive forvaltning, som til gjengjeld for å koste milliardbeløp, påførte landet et tap i klasse med jagerflykjøpet?
• Er det Andersens Aker-kjøp og Brustads etterfølgende krisehåndtering?
• Er det fru Halvorsens Israels-boikot, i strid med norsk utenrikspolitikk? (den kom tidlig)
• Er det fraværet av problemer på asylområdet, og glimrende resultater i integrasjonsarbeidet?
• Er det den superbe utformingen av regjeringens krisepakke til Rune Bjerke?
• Er det regjeringens medkonjunkturpolitikk, hvor man dundret ut penger i en glovarm økonomi?
• Er det Støres flotte posisjonering av Norge i kjølvannet av Muhammed-tegningskrisen?
• Er det at samme mann har greid å reformere UD til et prakteksempel på norsk organisasjonstalent - fullt på høyde med det beste utenlandske - en organisasjon som vi vet vi kan stole på når noe skjer for nordmenn på reisefot?
• Er det at Norges prioritering av dialog er omvendt proporsjonal med partnerens spiselighet?
• Er det at man sparket de cubanske opposisjonelle ut i kulda for å bedre relasjonene til Castro, da 17. mai skulle feires på ambassaden i Havana?
• Er det resultatene fra u-hjelpen? (nivået er en helt annen diskusjon)
• Er det Giskes spilleautomater?
• Er det håndteringen av jagerflykjøpet?
• Er det de rene linjene og integriteten i regjeringens forhold til LO?
• Er det prioriteringen av veinettet?

Lista ovenfor er tatt på sparket, uten googling. Jeg kunne sikkert gjort den tre ganger lengre, mer gjennomtenkt og med tyngre punkter.

Man kan ikke bare sitte der og se på det som skjer, mens man klør seg bak, og uten å åpne kjeften. Det er jo dette Høyre stort sett har gjort de siste mange årene. Selv et lite parti ville kunne greid å utrette mer politisk enn det Høyre har gjort, om man bare hadde jobbet mer og bedre i det daglige. Da hadde man fått satt ting på dagsordenen, selv om stortinget altså er sammensatt som det er. Det er utrolig hva man kan få endret på, dersom man først får media med på at regjeringen burde gjøre en bedre jobb.

Min konklusjon er at dersom man ikke greier å selge seg inn som et bedre alternativ enn dagens regjering, så mangler man selgerevner. Da greier man ikke å selge en biff til en sulten mann.

Det gjør meg litt trist, for jo lengre tid man har en sosialistisk regjering, jo mer irreversible blir skadevirkningene. Jo mer energi man må bruke på å rydde opp, jo mindre får man gjort av gode ting. Jo lenger man kjører i feil retning, jo mer smertefull blir omstillingen. Nå har man stort sett kjørt feil siden krigen. Er ambisjonsnivået at man skal få ryddet opp i alt dette på bare to perioder? Da blir det jaggu en hestekur!

Tar vi som et eksempel offentlig drevne barnehager, så er ett av problemene med offentlig organisering den manglende fleksibiliteten. Det vil trolig være like vanskelig å få nedlagt en offentlig drevet barnehage uten tilstrekkelig barnegrunnlag som er som det i dag er å nedlegge en grendeskole. Det er lett nok å opprette en offentlig barnehage når grunnlaget er der, men hva skjer når barnetallet faller? Det er da at det hadde vært kjekt at den var privat.

For hver liten gnom som jobber med å blåse opp offentlig sektor, kreves det to kjemper for å rydde opp.

Det ser svart ut. Landet løpes over ende av gnomehæren, og vi har kun småfolk til å forsvare oss.

Dette er ikke tiden for å ta antikvariske hensyn. Riksantikvaren får si det han vil. Legg ned Høyre før galskapen får fortsatt enda lenger, og gi om nødvendig dagens Høyre-ledere medlemskap i en bowlingklubb eller noe annet morsomt. De må aktiviseres med noe annet en politikk – for Norges skyld.

Jeg, en horunge?

Dagen startet ganske dårlig. Jeg hadde jobbet til langt på natt, og våknet litt over 8 av at noen slo spiker inn i murveggen bak senga. Det slepes tunge ting, og jeg hører den metalliske klangen av verktøy som slenges i en haug ikke langt unna vinduet. Jeg ved hva det er. Det er naboen, han ovenpå, som vil starte utbyggingsprosjektet sitt igjen. Jeg har sånn sett ventet på det, siden jeg stanset prosjektet forrige uke. Mannen har ikke de nødvendige tillatelsene, og han kan ikke bare begynne å støype betongpilarer i hagen min, sånn uten videre – selv ikke i Panama.

Eieren av leiligheten min visste ikke en dritt, men skulle altså plutselig få 40 kvadrat med stuegulv ut over gressplenen. Naboen vil bygge ut andre etasje med ei svær utstikkende vorte, og støtte byggverket på noen flotte betongpilarer som skal plantes sånn ca. fire meter fra veggen. Jeg liker ikke ideen. Ikke bare blir det mørkere i stua: utsikten forsvinner, støyen fra naboens aircondition blir verre og så videre.

Jeg bor til leie, men har det egentlig ganske bra, her vi bor på en gammel amerikansk militærbase halvt inne i jungelen, like ved kanalkjeften på den karibiske siden. Godt med plen har vi, sikkert et par mål, om enn leiligheten kanskje skulle vært litt større.

Nok om dét. Jeg tuslet ut i pysjen og ba arbeidsfolkene forsvinne fra eiendommen, samt om å huske og ta verktøyene sine med seg.

Det er da katastrofen skjer. Svigerinna mi begynner å skrike i vinduet om at jeg ikke skal blande meg. Jaggu kommer hun ikke ut og drar meg inn i leiligheten etter armen. Det ødelegger jo enhver form for uuttalte tomme trusler jeg måtte ha liggende. Jeg har ikke hjemlandet i orden, og byggebunchen fatter mot.

Inne i leiligheten er svigerinna ikke til å roe ned, og jeg får ikke inn ett kløyva ord. Ideen om å forklare stille og rolig hva en tenker på, må bare skrinlegges. Her skrikes det på spansk i et omfang som ikke overlater noe til fantasien i det nærmeste nabolaget. Åpne er vinduene også.

Det ringer på døra. Det er naboen. Han er vill. Jeg tar det stille og rolig, og gjør meg dummere enn jeg er. Jeg forklarer han at han må snakke langsomt.

Det må jeg aldeles ikke! skriker han.

Jo da, for det er jo ingen idé å stå og skrike i maskingeværtempo til noen som ikke forstår, sa jeg lavmælt.

Han blir villere og villere, og plaprer i vei om å gjøre opp som en mann og en masse bambus. Og hvis jeg forsøker å stanse prosjektet hans blir det pryl! Pekefingeren hans går som en trommestikke, så til sist sier jeg at jeg kommer til å lukke døra, for nå ser han jo farlig ut.

Min svigerinne har funnet seg en av arbeiderne, og er i ”intens samtale” gjennom moskitonettet i et vindu. Som hos panamanere flest går sikringa på hjerneforbindelsen hennes når noen sier ”chucha de tu madre” (fitta til mor di) eller hijo de puta (horunge). Jeg får ikke helt med meg hvem sin mamma det dreier seg om, men jeg kan ikke dy meg, og sier til naboen at hvis han har noe usnakket med mammaen min, kan han jo ringe henne, men han må huske tidsforskjellen og ikke ringe så sent, for hun er gammel.

Jeg går inn, og kommer meg i klærne. Jeg vil bare sjekke hva det nå egentlig er de lokale myndighetene har å si – ikke minst fordi jeg gjerne vil hjelpe huseieren litt. Hun kom etter hvert reisende fra hovedstaden. Leieforholdet har fungert greit, og akkurat nå er hun i sorg over å ha mistet mannen sin nylig. Det er liksom ikke tidspunktet for at hun skal ta en fight alene heller. Og selvfølgelig vil jeg beholde hagen min mest mulig intakt. Hvordan saken går vet vi ikke enda. men naboen ovenpå gir seg ikke. Det blir vel advokatmat av det, skal vi se.

Hjemme er stemningen imidlertid ikke god. Selv er jeg sur for at min svigerinne ikke kunne holde kjeft. Jeg hadde uansett ikke tenkt å sloss med et helt arbeidslag, en rasende nabo og hans hysteriske kone og hennes arge mor – i alle fall ikke mot alle på en gang. Det eneste jeg ville var å gi så klart beskjed om at byggverket er uønsket at ingen i ettertid skal si at de ikke visste at prosjektet var omstridt. Men takket være min svigerinne ble det hele altså en orgie av hysteriske mennesker.

Stemninga er som sagt ikke helt god. Konen og svigerinnen er mutte. En ting er at de var redde for at jeg skulle havne i håndgemeng, men det har også noe med at jeg driter i at noen har snakket stygt om moren min. Kanskje en viss vrede over at jeg brakte meg i en situasjon hvor jeg ikke kunne ”korrigere” at noen fornærmet mora mi. Da burde jeg heller holdt meg vekk, slik at jeg slapp den forsmedelsen.

Og jeg rister på hue. Jeg fatter kort og godt ikke at jeg skal bli sint for at noen snakker stygt om andre. Kanskje hvis de snakket stygt om kona eller min datter, men min mor? Som de uansett aldri har møtt, og ikke engang vet om er i live, eller på hvilket kontinent hun bor? Not. Ikke i dag.

Vi nordboere er ikke skrudd sånn sammen. Vi greier ikke å bli sure når noen kaller oss horunger. Vi snarere flirer av det. Det er liksom så fjernt fra vår logikk å ta tenning for noe slikt, men her er latinoene like pålitelige som et piano. Man trykker på en tangent, og så kommer akkurat den tonen som man forventet.

Hvor er det egentlig at mamma er hellig? Stort sett i bananrepublikker, muslimske land, kanskje, og en del fattige søreuropeiske land. På en måte føles det godt. Nesten som en bekreftelse på ens kulturelle overlegenhet eller noe.

Overlegenhet? Ved nærmere ettertanke kommer man jo ned på jorda igjen, og nøyer med å sette det på kontoen over kulturelle forskjeller som man aldri vil forstå.

Her og nå er stemninga fortsatt litt matt i kåken. Du skal se at det blir bedre i morgen.

Og sånn går no dagan

Hva er det med velferdsstaten?

                   Man må passe kjeften for å unngå tjære og fjær!

Onar Åm har en epistel om at staten forbeholder seg rett til å beskatte nordmenn selv om de tar utflytting. Formentlig har den gode Aam fått så mange kommentarer i stil med at dersom han synes systemet er så ille, burde han jo flytte, til at det har blitt en bloggpost ut av det.

Det morsomme er ikke det Onar sier, som rent teknisk ikke virker helt riktig, men hva kommentatorene skriver, ettersom det er ting jeg har hørt så ufattelig mange ganger før.

Innvendingene går på at Norge har verdens beste sykehusvesen, og at du er totalt fortapt uten velferdsstaten. Selv folk som hevder å være selvstendig næringsdrivende med millioninntekter rykker ut til forsvar for staten – og hele bunten betaler de sin skatt med glede, selvsagt.

Det er en snodig mekanisme, det der….

Det er intet problem å få pensjonister – skjønt det for pensjonistenes vedkommende kanskje var lettere før – til å fortelle hvor dårlig de har det. Når de først kommer i gang, fyrer de av bredside på bredside mot systemet. Alle kjenner vi historier hvor trygdesystemet og sosialen kort og godt er urettferdig, ineffektivt og kynisk på samme tid. Det er lett å dra i gang en selvgående klagesang om slike emner.

Men det gjelder ikke bare pensjonister. Det gjelder et bredt utsnitt av det norske folk. Gir man de riktige stikkordene, vil jeremiaden ingen ende ta. Det bobler frem eksempler på systemets urettferdighet, om hvordan mange faller mellom to stoler og om hvordan man knapt nok har lov til noe som helst.

MEN: Si så høyt at det er fundamentet i systemet – den nordiske modellen – som er årsaken til feilen, eller skattenivået, og du vil se at det oppstår de yndigste politiske allianser til velferdsstatens forsvar. Det slår ikke feil. Kommunister finner sammen med Høyre-folk, og kommer frem til at det er velferdsstaten som er det beste. Kritikken av skolevesenet stilner hen, og går over til varm glede over at alle har lik rett til utdanning. Feilbehandlingene og helsekøene fortrenges av skrekkbildene av private helsesystemer, og lykken over at man slipper å ligge syk på gata.

Det finnes plutselig ikke problemer i Norge. Norge er verdens beste land, og det aller meste – muligens med unntak av været – er langt verre alle andre steder.

Sukk.

Den som kunne greie å trene bikkja si til en tilsvarende konsekvent lydighet!

Nye pupper til sommeren?

I helga var vi på shopping i Panama City, og i tråd med at sommeren akkurat har begynt, er det på tide å shoppe bikini. Snart kommer karnevalet også – og derfor er det er samba og strand for alle pengene i butikkvinduene. Vi bringer her noen bilder av siste nytt i strandmote, og legger spesielt merke til at puppene skal være større i år. Faktisk sjokkerende store.

Kanskje avspeiler det at flere og flere kvinner faktisk fikser brystene, og at det derfor er fair nok at utstillingsdukkene avspeiler trenden, tenkte jeg først, men nei. Så store pupper har damene her nede heller ikke!

Jeg likte det ikke. Hadde det vært ei enkelt utstillingsdukke, hadde det liksom vært greit. Det hadde nesten vært morsomt. Men ikke når annenhver klesbutikk putter slike megapupper i vinduet. Da bidrar det snarere til at enda flere jenter føler at de må få seg større pupper. 

Jeg ser for meg interessante diskusjoner med min datter når den tid kommer, hvis det nå ikke skulle vise seg at silikonpupper er helt ut på det tidspunktet.

Bildene er klikkbare for å se dem i full størrelse.

Quo vadis, Noriega? Too see Paris and die?

Manuel Antonio Noriega var Panamas sterke mann, som kom til makten etter at hans forgjenger, militærdiktatoren Omar Torrijos, på mistenkelig vis døde i et flystyrt. Han styrte Panama med jernhånd inntil USA invarderte landet, og tok Noriega med seg til USA for å stille han for retten, anklaget for blant annet narkotikaforbrytelser.

Denne videoen viser noe av det man forbinder med Noriega: undertrykkelse, pøbelvelde fra hans hjernevaskede Batalion de dignidad – verdighetsbataljonen – hvis primære verktøy for å fremme verdigheten var lange køller. Den gamle mannen i hvit skjorte som denges opp av Noriegas mobb er Guillermo Ford, mannen som lå an til å bli visepresident under Endara, hvis Noriega ikke hadde suspendert valget. Ellers forbindes Noriega med tortur, drap og forsvinninger – og en enkelt halshugging.

I dag, den 9. september 2007, skulle Manuel Antonio Noriega løslates etter å ha sonet en fengselsdom på 17 år i USA. Først ble han dømt til 40 års fengsel for narkotikaforbrytelser, som senere ble redusert til 30 år. Med normal nedsettelse av soningstiden og fratrekk for god oppførsel – som enkelte syrlig bemerker at han med fordel kunne ha utvist da han styrte Panama – var han altså klar for å bli løslatt fra fengselet i USA.

Realitetene i saken er at Noriega er dømt til 50 års fengsel i Panama for blant annet mord, og sånn sett skulle sendes hjem til Panama for å sone de 20 år som er lovens øvre grense for soning.

Det ligger imidlertid an til at Noriega blir utlevert til Frankrike, hvor han har en dom på 10 år for hvitvasking av narkopenger. Selv om de forbrytelsene Noriega er dømt for i Panama er langt alvorligere, måtte dommeren som skulle ta stilling til saken konstatere at Panama var så vag i sine krav at man ikke engang med sikkerhet kunne si om landet ønsket Noriega utlevert.

For tiden står saken der at man slåss om tekniske detaljer, så som hvorvidt Noriega er krigsfange eller ikke, om Frankrike anerkjenner at han er krigsfange og hvilke rettigheter han vil få i Frankrike.

Da dagen for løslatelsen kom, håpet Noriega og hans forsvarere på at man ville sette han i husarrest inntil saken er avklart, men den gang ei. Han ble overført til et annet fengsel. Ting later imidlertid til å gå i retning av en utlevering til Frankrike. Når Noriega så er ferdigsonet der, som en mann på nærmere åtti år, skal han til Panama. Men denne saken har jo en tendens til å ta nye og uventede vendinger.

I Panama er saken stor. Selv ikke det faktum at det den 7. september var 30 år siden avtalen om overføringen av Panama-kanalen fra USA til Panama, eller at man på samme dato i år iverksatte et megaprosjekt for å utvide kanalen til å håndtere langt større skip, kunne og konkurrere med Noriega og hans skjebne, verken i nyhetsbildet eller de politiske diskusjonene på gata.

Alacranes...

Dagene går – sakte men sikkert – og før man vet ordet av det er man satt. Hvor ble de av alle dagene? Fikk jeg brukt dem til noe nyttig?

Nu vel. Det får være til en annen gang. Her er det nok å konstatere at jeg er blitt en satt mann, og følgelig må slutte med å tenke på stramme pikelår, runde flotte rumpeballer, sensuelle lepper og struttende bryster. Once uppon a time….

Men det er slutt nå. Jeg er en satt mann, og derfor har jeg tenkt å skrive litt hagestoff. Kanskje ikke så mye om planter og ting, for det vet jeg ikke noe om, men om dyr og kryp som på godt og ondt fyller min hverdag.

Tidligere har jeg jo skrevet litt om at det hender vi har kakerlakker. Jeg er ikke noe glad i dem, men så har vi heldigvis heller ikke så mange.

I dag skal jeg skrive om en vaskemaskin. En uttjent og ødelagt vaskemaskin som husets eier hadde satt ut like utenfor kjøkkenutgangen. Den som har forsøkt å løfte en vaskemaskin, vet at den slags av nødvendighet veier mye, for hvis vekten ikke var der, ville maskinen danse mye under sentrifugering.

Så der stod den da, like utenfor kjøkkentrappa, stor og tung. Etter hvert ble vi så lei av å ha den der at vi sendte bud etter folk til å få skitten vekk. Tross alt er det bare tull å slite på seg ryggproblemer når man kan betale andre for å ta jobben – og enda mer så når huseier betaler.

Vi sendte bud på et par sterke karer, men dyret var visst litt vel tungt for dem, for de tok den ikke med seg. Endelig bemerket de noe om at det dessuten var alacranes i den.

Ja vel, ja. Alacranes….

Jeg fikk forklart hva det var for noen greier, disse alacranene, og fikk da såpass med meg at det var noen insektlignende greier som gjerne holdt til på slike steder, og som visstnok stikker noe jævlig.

Men hva pokker. Når jeg uansett ikke hadde sett noen av alacranene, og ikke giddet å kikke etter dem heller, fikk det da være det samme. Etter en måneds tid kom det noen nye folk som tok maskinen med seg.

Jeg tenkte ikke noe mer over det før det i løpet av en senere samtale kom frem at alacranes faktisk bare er et annet ord for skorpioner. De kalles begge deler her. Pytt, pytt. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. De skorpionene som vi hadde boende en halv meter fra kjøkkendøra var brune og litt mindre enn karen nedenfor. Den er større og svart – og skal visstnok kunne være dødelig.

Her har vi et lite bilde av en slik alacran, eller skorpion om man vil. Det ble tatt inne i et skilderhus i et gammelt spansk fort – Fuerte San Lorenzo – som kanskje er mest kjent for at det ble erobret og brent ned av den beryktede Kaptein Morgan. (Jo da, det er han med rommen). Jeg kikket opp, og der satt den, i taket rett over meg. Ikke litt til siden. Rett opp. Klikker du på bildet, slik at det blir større, ser du hvordan det glinser i brodden dens.

Men så vet vi dét: skorpioner skvetter ikke når de blir blitset. I alle fall ikke så mye at de faller ned.