Skamorgie

-Jeg skammer meg over at jeg ikke har blitt diskriminert som mann. Det burde jeg blitt. Det burde vært et sted hvor kvinner var så sterke, sier forfatter Jan Kjærstad.

Han sier faktisk dét, i Dagbladet, og dermed føyer han seg sånn sett fint inn i rekken av raddiser som har har fremsatt tulleball om skam, i stil med at:

Når jeg tenker på slavetransportene, skammer jeg meg over å tilhøre den hvite rase.

Når jeg tenker på hva spanjolene gjorde i Amerika, skammer jeg meg over å være europeer

Kjære Kjærstad og andre raddiser: Det er ikke nødvendig å skamme seg for ting man ikke har gjort, som man ikke kunne ha forhindret eller som man uansett ikke kunne ha vært med på. Hvis du tidligere har vært en mannegris stiller saken seg annerledes, men da er det dette du skal skamme deg over, og ikke ditt kjønn.

Til orientering.

En fredag ettermiddag i Colón, Panama

Vi er på sykehuset for å hilse på en ny verdensborger. Fødselen har gått bra, og moren er oppegående. Barnet - ei lita jente som bare ligger der og sover - kom dagen før på naturlig vis, og er helt som hun skal være.

Hun reagerer ikke på blitsen fra kameraet, så det er mulig å få noen ganske greie bilder som moren etterfølgende vil kunne ha som minne. Det har visst ikke vært noen andre der med kamera.

Det er lykkeønskninger og smil. Moren er stolt og glad. Barnets bestemor, et par tanter og en hel del annen familie er tilstede. En fin og glad stund.

Da visittiden er over, går vi nedenunder. Nede i resepsjonen på hospitalet blir vi sittende – alle glade og i godt humør. Det tas bilder og lages videointervjuer. Ungene er ville etter å se bildene av den nyfødte jenta, som de enda ikke har sett fordi de ikke fikk lov å bli med inn på fødestua. Vi blir værede i resepsjonen fordi vi venter på en onkel, som ikke rakk frem til visitten.

Plutselig uler det i sirener, og folk løper til. Det forekommer litt grotesk, ettersom det ikke er spørsmål om annet enn å kikke. Vi er jo på hospitalet.

Etter hvert bryter gruppen vår opp og går mot utgangen.

Ambulansen står der stadig. På en sykkel sitter det en av gatens fattige sønner. Mest av alt minner han meg om en ravn, en som varsler ulykke og død, og som legger sin ære i å være først med nyhetene. Han er ikke smålig, og holder ikke noe for seg selv. Endelig har han sine femten minutter i fokus, om enn forestillingen han ikke ses av mer enn et snes personer. Hvem vet hvor ofte han ellers har så mange tilhørere:

Det var en ung mann - eller kanskje snarere en gutt - fra gate 6 eller 7, som fikk tre skudd i brystet. Hva som egentlig lå bak skytingen, vites ikke. Heller ikke om drapsmannen er tatt.

Mens vi står der blir det offisielt. Mannen er død.

En taxi kommer frem til døren. En middelaldrende og en ung kvinne stiger ut og beveger seg raskt mot ambulansen og inngangen. De har tårer i øynene. Om litt går de, enda litt mer tårevåte.

Vår gruppe går ned mot Colón 2000 – den nye cruiseskipshavna med restauranter og forretninger og supermarkeder. Vi skal kjøpe noen øl og ta en rolig feiring av fødselen.

Da vi er 50-60 meter fra sykehuset rives kveldsmørket opp av et hjerteskjærende kvinneskrik. Vi kan ikke annet enn gjette oss til at det er offerets mor som akkurat har fått vite at hun har mistet sin sønn.

Etter at ølet er kjøpt blir det klart at det er så alt for vindstille, slik at varmen blir sjenerende. Vi setter oss i bilen og drar til parken i gate 1 i håp om at det skal være litt mer vinddrag der. Det er ikke så mye bedre, men litt.

Så der er vi, mens vi tenker på det nye mennesket som har kommet til, den unge mannen som har forlatt oss – og det meningsløse i all volden rundt oss – og vi ser på våre egne barn som hyler av fryd mens de leker

Måtte de bare få vokse opp og få føre slekten videre. Det er ingenlunde noen selvfølge – hvilket dagen var en sterk påminnelse om.

En tigger i Quito

For noen år siden fikk jeg en gang i de sene kveldstimer en liten øyenåpner på en restaurant i Quito. En tigger, som mest av alt lignet på et Thaliomid-offer (mannen hadde nesten ikke ben), krøp mellom restaurantbordene og bad om almisser. Han bestemte seg etter hvert for at dagens dont var over, og plystrer på en taxi. Sjåføren åpnet døra, og mannen kravlet inn som en sel - først inn i bilen, og så opp på setet.

Hendelsen krasjet med mine norske instinkter. I en nordmanns hode skal taxi være dyrt, noe man har råd til annenhver uke. Og så bruker altså denne tiggeren taxi to ganger daglig for å dra til og fra jobb. Det bryter i alle fall tilsynelatende med forestillingen om at du kun skal tigge fordi du trenger det. 

Han hadde et godt og innbringende handikapp, og han tjente kanskje opptil flere ganger det som en fattig arbeider på minimumslønn greier å dra inn. Men strengt tatt: hvis en mann ikke kan ta en vanlig jobb som følge av medfødte misdannelser, greier å gjøre det bra som tigger; er det så ille? Er det verre at en tigger jobber lange dager enn at en oljeingeniør gjør det?

Men kanskje ble konflikten med de inngrodde fordommene ekstra kraftig fordi jeg som nordmann ikke greier å legger fra meg ideen om at taxi er dyrt. Den skal ha god inntekt som har råd til å ta taxi både til og fra jobben hver eneste dag i Norge. Dermed fristes man til å gjøre den ubevisste forutsetningen at tiggeren
på det nærmeste måtte greie å sope inn en direktørlønn.

I andre deler av verden er det helt normalt at vanlige folk som bare tjener 10% av det nordmenn tjener, tar taxi både to og tre ganger hver eneste dag. Man deler gjerne en bil, slik at kostnaden blir mindre, men uansett er transport faktisk mer tilgjengelig for verdens lutfattige mennesker enn for rike nordmenn, for i Norge er det ofte både tidsmessig og økonomisk uoverkommelig å besøke slekt og venner i nabogrenda, med mindre du har bil!

Men i Quito så jeg altså en kar som greide å ha penger til to taxiturer om dagen - til tross for at han livnærte seg som tigger.