Tilbake til 10-barnsfamilien?

Narvik-avisen Fremover melder:

"Flyttestrømmen fra Ofoten-området og en rekke kommuner i Indre Sør-Troms og Sør-Troms forsterkes. 2005 ble ett av de største fraflyttingsårene på mange tiår.

Det viser tallene Statistisk Sentralbyrå (SSB) offentliggjorde i går. I de ti kommunene i Fremovers dekningsområde falt folketallet med hele 377 mennesker i løpet av året. Det er mildt sagt dramatisk, og viser at fraflyttinga har akselerert voldsomt de siste par årene...

Tallmaterialet fra SSB gir et godt bilde av situasjonen i hver enkelt kommune. Folketallene styres av inn og utflyttinger, samt fødte og døde i perioden. Et fødselsunderskudd forteller blant annet at det dør flere enn det fødes i en kommune. Slike fødselsunderskudd finner vi i hele åtte av våre kommuner. Bare Bardu og Narvik har flere fødte enn døde. Verst er denne situasjonen i Evenes der kommunen bare har tre fødte i løpet av året. Det betyr at et helt årskull nærmest er borte. Om fem år blir det ikke mange å fylle opp med i 1. klassen i Evenes."

Dette får Milton til å tenke på da han for noen år siden var på et 20-års klassetreff i hjemkommunen. To tredeler av klassen hadde flyttet ut. En slående tanke i denne forbindelsen er at for å vedlikeholde en befolkning, må hver fruktbar kvinne føde 2,1 barn. Hvis to tredeler av barneflokken uansett flytter, vil hun måtte få 6,3 barn - under forutsetning av at det ikke eksisterer et etterslep fra tider hvor den gjennomsnittelige kvinnen har fått færre enn 6,3 barn. Det gjør det imidlertid. Alderssammensetningen i særdeles mange utkantskommuner er i den grad forvridd at flertallet av innbyggerne er eldre. Trolig vil hver kvinne i distriktskommunene måtte føde 8-10 barn hvis folketallet skulle opprettholdes.

Regnestykket ovenfor handler ikke om nøyaktighet, men om å illustrere hvilken enorm utfordring utkantene står ovenfor, og om hvilken enorm tilflytting som kreves bare for å beholde status quo.

Noen av årsakene til utviklingen er trolig følgende:

• Freden har kostet dyrt. Mens man tidligere hadde sysselsetting i bygg & anlegg med bygging av forsvarsinstallasjoner, er situasjonen nå at dette har stanset totalt opp, samtidig med at Forsvaret skjærer ned både sivilt og militært ansatte.
• Nedgang i primærnæringene. Antall sysselsatte i landbruket har falt mer enn landbruket selv hevdet ville bli resultatet av å bli med i EF i 1972.
• En alt for liten tilvekst av private arbeidsplasser i distriktene. Mange av de verst rammede kommunene har nedprioritert næringsutvikling over mange år, og er ikke å regne som typiske Ja-kommuner. Mange kommuner er tilsynelatende kun interessert i offentlige arbeidsplasser, og rammes derfor både av en svak næringsutvikling og offentlige nedskjæringer.
• Ungdommen tar utdannelse, med den konsekvens at de er overkvalifiserte for de oppgavene som finnes i en liten distriktskommune. De som baserer seg på fast arbeid i en mindre kommune, opplever en svakere lønnsutvikling, all den stund at lønnsvekst ofte skjer via jobbskifte.

Blant virkningene av utflyttingen kan nevnes:

• Antall offentlig ansatte per innbygger skyter i været i utkantskommunene - og innebærer de facto en økning av offentlig sektor, med mindre man aksepterer at antall at antall offentlig ansatte per innbygger vil falle i de strøkene som har netto befolkningstilgang.
• Presset på byområdene øker, med de problemene som dette medfører.
• Utflyttingen er selvforsterkende, all den stund at et fallende folketall medfører et stadig dårligere tilbud til de som blir igjen.

Kanskje er det på tide å spørre om utflyttingen kun er utkantskommunenes problem eller om det er et problem for landet som helhet.