Omvendt blasfemiparagraf

Konflikten om Muhammed-tegningene handler tilsynelatende først og fremst om ytringsfrihet, men dette er bare fordi det er den som er under beskytning her og nå. Både det danske og det norske rettsvesenet har valgt å la blasfemiparagrafen være sovende, slik at det er vide rammer for hva man kan tillate seg å si om religion uten å bli straffet. Folk har stort sett vært fornøyd med tingenes tilstand, og dermed har det heller ikke vært politisk vilje til å stramme inn lovgivningen.

Dypest sett dreier konflikten seg imidlertid om noe langt mer og langt større: Konflikten dreier seg om i hvilken grad en religiøs lovgivning har forrang overfor en sekulær.

Konflikten handler om Guds plass i hverdagen, og om hvordan Guds ord skal tolkes. Det ekstreme synet er at Guds ord går foran alt, og ikke skal fortolkes i det hele tatt. I slike tilfeller forfølges gjerne alle med avvikende livssyn. Det er ikke nødvendig å ha en annen religion; selv fortolkningsnyanser innen samme religion er nok til å utløse både borgerkrig og forfølgelse. Det andre ytterpunktet er at religion er forbudt, og at religiøse av enhver art forfølges - og ett eller annet sted midt imellom finner man de skandinaviske landene. Man tillater alle religioner, men har samtidig en binding mellom kirke og stat som en konsekvens av statens historiske utvikling og verdigrunnlag.

Når andelen av muslimer i våre land øker, kreves det et tilpasningsarbeid fra begge sider. Det krever liksom et visst monn av toleranse og fleksibilitet å godta at klokkene fra Nidarosdomen kanskje ville måtte konkurrere mot skrallende høyttalere fra en nærliggende minaret. Det er imidlertid mange ting som nordmenn flest hilser velkommen også, så som at butikkenes grønnsaksdisker unektelig har fått seg et løft etter at det ble klart hva små innvandrerdrevne grøntsjapper kunne levere. Kanskje er det på matfronten at det er lettest å få nordmenn til å innrømme at innvandrerne har tilført oss noe positivt.

Innrømmet: det tilflyttede mindretallet må naturligvis tilpasse seg mer enn det opprinnelige flertallet. Man kan liksom ikke å reise til et fremmed land for å starte palassrevolusjon. Konflikten kommer når gammeldags og innflytelsesrike mørkemenn motarbeider den tilpasningen som kreves når man bosetter seg i et annet land.

Mens konflikten om Muhammed-tegningene burde være så enkel at hvis du ikke liker det som står i avisen, så kjøper du den ikke, så ender det hele i en smørje hvor ikke-muslimer skal tilpasse seg Guds lov.

Enkelte vil kanskje innvende at Jyllands-Posten kunne utvist mer respekt for andres folks tro. Problemet med et slikt argument er at Jyllands-Posten for det første hadde sine grunner for å bringe tegningene, og for det andre at det danske samfunnet er gjennomsyret av blasfemi. Man krenker det kristne forbudet mot å tegne Gud i vitsetegninger over en lav sko, en kunstner maler Jesus med ståpikk på korset på en vegg bare få metre fra porten til Aalborg kloster. Hvis det er slik Danmark er; hvordan skal da innflyttere komme å endre dette? Det blir litt som å klage på vintertemperaturen hvis man flytter til Svalbard.

Det blir bare litt for sært at en danskspråklig avis som utgis i Danmark, og som knapt nok selges utenfor rikets grenser, skal tilpasse seg saudiarabiske normer. Men det er jo det saudiaraberne krever.

Saken er imidlertid større enn man kunne fristes til å tro i første omgang: Det handler faktisk om i hvilken grad en religion kan pålegge de “vantro” å følge dens regler. Derfor skal man være forsiktig med å tro at det mørkemennene vil, kun er å oppnå respekt for forbudet mot å avbilde Muhammed.

Vi kaller det kanskje ytringsfrihet, men i realiteten er det like mye religionsfrihet det handler om. Det handler om at INGEN på et religiøst grunnlag må utøve et utilbørlig press på andre. Utilbørlig press kan være alt fra trusler, vold, oppildning til handelsboikott og så videre. Det at ikke-integrerte mørkemenn setter Guds lov høyere enn dansk lov er kort og godt uholdbart.

I stedet for å skjerpe inn blasfemiparagrafen, skulle vi kanskje i stedet avskaffe den, og innføre en “omvendt blasfemiparagraf”. Kanskje skulle vi gjøre det straffbart å utøve religiøst press, og anse det som en skjerpende betingelse dersom dette skjer overfor personer av en annen religion? Impulsiv høyttenkning, ja vel, men hva med å leke litt med tanken? Kunne det ikke være greit å si at dersom noen plager deg på et religiøst grunnlag, så kan du i enda større grad enn i dag med loven i hånd kreve at de skal holde kjeft – det være seg muslimske unggutter som sjikanerer ikke-muslimske jenter, eller Jehovas vitner som ikke greier å forstå et nei. Det er nå på tide at religion får mindre betydning i hverdagen.

Retten til å kritisere eller tegne Muhammed er bare en liten flik av problemstillingen. Motsetningene mellom Guds lover og det livet skandinaver har valgt å leve står i kø, og derfor er det desto viktigere at vi skjerper innsatsen for at den sekulære lovgivningen alltid går foran. Vi kunne jo starte med at enhver som søker opphold i riket må sverge lojalitet til grunnloven, og erklære at norsk lov i Norge står over alle andre lover.