Når blogging fungerer
Saken om Muhammed-tegningene startet med at den danske avisen Jyllands-Posten gjorde opprør mot en opplevd utbredt selvsensur som følge av frykt for represalier fra islamisthold. Den reelle friheten til å ytre seg om islam ble begrenset, ikke av et overivrig rettssystem, men av frykt, trusler, vold og sågar drap. Grensene for ytringsfrihet er ganske greie. Du kan si absolutt hva du vil, men må samtidig stå til rette for det i rettssystemet hvis du skulle bryte de grensene som lovverk og rettspraksis setter. Problemet her er at enkelte går utenom rettsvesenet, og tyr til ekstreme metoder for å skremme andre til taushet, eller straffe noen som har sagt noe utålelig. Det ble til en kamp i ytringsfrihetens navn, om enn det også handler om uendelig mye mer.
På mange vis kan det se ut som om at et viktig slag er i ferd med å bli vunnet: det vil bli vanskeligere for islamister å true pressen til taushet heretter. Svært mange mennesker har etter at islamistene viste sitt sanne ansikt gått fra å være likeglade/politisk korrekte antirasister – uten å egentlig ha noen definisjon på hva det måtte være – til å bli kritiske til islamistenes spill. Det er bra. Videre er det nok blitt langt vanskeligere for venstrefløyen å forsvare enhver arabisk gruppe, likegyldig av hva dens historie og metoder, og som ikke har andre "positive" egenskaper enn å være fiende av USA.
Dagens opphetede situasjon er imidlertid ikke en kamp mot islam, men en kamp mot ekstremistene som har ”stjålet” religionen fra det store flertallet. Og her er det vitterlig verdt å merke seg at lenkene som finnes rundt om i sakens poster omfatter alt fra ateister til kristne og muslimer.
Saken om Muhammed-tegningene understreker bloggmediets betydning og funksjon. Pressen leser VamPus’ Verden og de andre store bloggene, og derfra har de flere ganger gått videre til Milton Marx. Det betyr at enkelte journalister har lest Miltons syn på saken, fått med seg viktige lenker, før de har satt seg ned for å skrive. Enkelte ting har blitt brukt, andre ting ligger som bakgrunnsviten – mens annet kanskje har blitt avvist som sprøyt.
Andre bloggere har givetvis langt større gjennomslagskraft enn Milton, og har avgjort funnet frem langt flere nyttige fakta for pressen. De store bloggene har sikkert alle de riksdekkende mediene på besøk hver eneste dag – opptil flere ganger. Likevel kan bloggingen om Muhammed-bildene kalles team-work. Noen hjul har vært viktigere enn andre, men samlet er det mange som har bidratt.
Innledningsvis var en samlet norsk presse dundrende kritisk til Jyllands-Posten, uten å se ett eneste forsonende trekk. Litt etter litt har det i små drypp kommet frem hvordan opphisselsen har blitt skapt av danske islamister, og at JPs ærend aldri var islam-hat. Etter hvert som at saken har rullet, har flere og flere enkeltinformasjoner trengt gjennom til rikspressen, radio og fjernsyn, slik at kulturrelativistene har blitt drevet fra skanse til skanse i sitt islam-forsvar.
Enda er det et stykke igjen. Vi skal ha riksavisene til å trykke det opprinnelige Muhammed-bildet, som inngikk i den dokumentasjonspakken de danske islamistene reiste rundt med, og som ble presentert på BBC World som en del av bildene Jyllands-Posten trykt. Det har nå kommet frem at mannen med grisenese og –ører er Jacques Barrot, en deltaker i det franske mesterskapet i grisehyl, som ble avholdt lenge før at JP trykte noen bilder som helst. Mannen ikledde seg med andre ord kostymet som en del av showet. For mer om dette, anbefales dere å gå til Hablog, eller dere kan se Miltons betraktninger her.
Vi er ferdige med saken når venstresidas kulturrelativisme er avkledd og naken, og alle og enhver kan se at volden og ambassadebrenningene har hatt lite å gjøre med at JP og Magazinet trykte noen ellers snille tegninger. Vi er ferdige med saken når det har blitt stuerent å diskutere islams plass i det norske samfunnet, vi er ferdige med saken når norske politikere tar en fordomsfri debatt om hva det er vi vil med integrasjons- og innvandringspolitikken. Vi er ferdige med saken når landets opinionsdannere slutter å snakke tull.
På mange vis kan det se ut som om at et viktig slag er i ferd med å bli vunnet: det vil bli vanskeligere for islamister å true pressen til taushet heretter. Svært mange mennesker har etter at islamistene viste sitt sanne ansikt gått fra å være likeglade/politisk korrekte antirasister – uten å egentlig ha noen definisjon på hva det måtte være – til å bli kritiske til islamistenes spill. Det er bra. Videre er det nok blitt langt vanskeligere for venstrefløyen å forsvare enhver arabisk gruppe, likegyldig av hva dens historie og metoder, og som ikke har andre "positive" egenskaper enn å være fiende av USA.
Dagens opphetede situasjon er imidlertid ikke en kamp mot islam, men en kamp mot ekstremistene som har ”stjålet” religionen fra det store flertallet. Og her er det vitterlig verdt å merke seg at lenkene som finnes rundt om i sakens poster omfatter alt fra ateister til kristne og muslimer.
Saken om Muhammed-tegningene understreker bloggmediets betydning og funksjon. Pressen leser VamPus’ Verden og de andre store bloggene, og derfra har de flere ganger gått videre til Milton Marx. Det betyr at enkelte journalister har lest Miltons syn på saken, fått med seg viktige lenker, før de har satt seg ned for å skrive. Enkelte ting har blitt brukt, andre ting ligger som bakgrunnsviten – mens annet kanskje har blitt avvist som sprøyt.
Andre bloggere har givetvis langt større gjennomslagskraft enn Milton, og har avgjort funnet frem langt flere nyttige fakta for pressen. De store bloggene har sikkert alle de riksdekkende mediene på besøk hver eneste dag – opptil flere ganger. Likevel kan bloggingen om Muhammed-bildene kalles team-work. Noen hjul har vært viktigere enn andre, men samlet er det mange som har bidratt.
Innledningsvis var en samlet norsk presse dundrende kritisk til Jyllands-Posten, uten å se ett eneste forsonende trekk. Litt etter litt har det i små drypp kommet frem hvordan opphisselsen har blitt skapt av danske islamister, og at JPs ærend aldri var islam-hat. Etter hvert som at saken har rullet, har flere og flere enkeltinformasjoner trengt gjennom til rikspressen, radio og fjernsyn, slik at kulturrelativistene har blitt drevet fra skanse til skanse i sitt islam-forsvar.
Enda er det et stykke igjen. Vi skal ha riksavisene til å trykke det opprinnelige Muhammed-bildet, som inngikk i den dokumentasjonspakken de danske islamistene reiste rundt med, og som ble presentert på BBC World som en del av bildene Jyllands-Posten trykt. Det har nå kommet frem at mannen med grisenese og –ører er Jacques Barrot, en deltaker i det franske mesterskapet i grisehyl, som ble avholdt lenge før at JP trykte noen bilder som helst. Mannen ikledde seg med andre ord kostymet som en del av showet. For mer om dette, anbefales dere å gå til Hablog, eller dere kan se Miltons betraktninger her.
Vi er ferdige med saken når venstresidas kulturrelativisme er avkledd og naken, og alle og enhver kan se at volden og ambassadebrenningene har hatt lite å gjøre med at JP og Magazinet trykte noen ellers snille tegninger. Vi er ferdige med saken når det har blitt stuerent å diskutere islams plass i det norske samfunnet, vi er ferdige med saken når norske politikere tar en fordomsfri debatt om hva det er vi vil med integrasjons- og innvandringspolitikken. Vi er ferdige med saken når landets opinionsdannere slutter å snakke tull.
posted by Milton Marx at torsdag, februar 09, 2006
3 Comments:
"Islamist" er ikke et ord annet enn i Bushs verden. Ikke oppmuntre ham og pressen til å finne på enda flere tåpelige ord som egentlig ikke finnes.
(Hvorfor heter det "blogger" og ikke "bloggist?")
Det er et ord også i verdenen til Politiets etteretningstjeneste, som faktisk legger vekt på å skille mellom det store flertallet av muslimer og det militante mindretallet som søker en radikalisering av islam. Tror det var de var sjefen for nevnte institusjon som i Oslo militære samfunn (?) trakk frem betydningen av å skille mellom islamister og flertallet av muslimer. Han sammenlignet forskjellen på en islamist og en muslim som tilsvarende forskjellen mellom vanlige kirkegjengere og Ku-Klux-Klan
Shabana Rehman sier mer eller mindre det samme.
Rent filologisk sett kan man si at et ord er et ord dersom det funker kommunikasjonsmessig, og det later jo ikke til at du har hatt problemer med å forstå meningen.
;o)
Skillet er klart: Muslim betyr "den som har overgitt seg til Allah, og betyr konkret "tilhenger av Islam". En islamist er en tilhenger av islamismesom igjen betyr "Islam som politisk ideologi". Tror det er viktig å få frem dét skillet.
Men tilbake til den opprinnelige posten, som var bra. Jeg er enig i at norske bloggere har påvirket medias dekning av saken i dét jeg oppfatter som riktig retning, men det er uråd å si hvor mye. Dekningen av Selbakks beklagelse i dag er for eksempel svært lite imponerende. Beskrivelsen din av dette som team-work er imidlertid svært treffende.
Jeg gjør meg også mange tanker om det motsatte forholdet, altså sakens betydning betydning for oss, bloggerne. I realiteten har dette vært bloggingens definitive gjennombrudd i Norge. "Muhammed-aksjonen" var toppsak på Dagbladet.no i fem kveldstimer forrige onsdag, og norske bloggere får over minuttet av 21-nyhetene på TV2 denne onsdagen. Noe lignende har aldri skjedd før.
Hvor vi bør gå videre tror jeg det er best å ta i en egen post, da det er for mye å si til å ta i en kommentarspalte :-)
Legg inn en kommentar
<< Home