Jeg, en horunge?

Dagen startet ganske dårlig. Jeg hadde jobbet til langt på natt, og våknet litt over 8 av at noen slo spiker inn i murveggen bak senga. Det slepes tunge ting, og jeg hører den metalliske klangen av verktøy som slenges i en haug ikke langt unna vinduet. Jeg ved hva det er. Det er naboen, han ovenpå, som vil starte utbyggingsprosjektet sitt igjen. Jeg har sånn sett ventet på det, siden jeg stanset prosjektet forrige uke. Mannen har ikke de nødvendige tillatelsene, og han kan ikke bare begynne å støype betongpilarer i hagen min, sånn uten videre – selv ikke i Panama.

Eieren av leiligheten min visste ikke en dritt, men skulle altså plutselig få 40 kvadrat med stuegulv ut over gressplenen. Naboen vil bygge ut andre etasje med ei svær utstikkende vorte, og støtte byggverket på noen flotte betongpilarer som skal plantes sånn ca. fire meter fra veggen. Jeg liker ikke ideen. Ikke bare blir det mørkere i stua: utsikten forsvinner, støyen fra naboens aircondition blir verre og så videre.

Jeg bor til leie, men har det egentlig ganske bra, her vi bor på en gammel amerikansk militærbase halvt inne i jungelen, like ved kanalkjeften på den karibiske siden. Godt med plen har vi, sikkert et par mål, om enn leiligheten kanskje skulle vært litt større.

Nok om dét. Jeg tuslet ut i pysjen og ba arbeidsfolkene forsvinne fra eiendommen, samt om å huske og ta verktøyene sine med seg.

Det er da katastrofen skjer. Svigerinna mi begynner å skrike i vinduet om at jeg ikke skal blande meg. Jaggu kommer hun ikke ut og drar meg inn i leiligheten etter armen. Det ødelegger jo enhver form for uuttalte tomme trusler jeg måtte ha liggende. Jeg har ikke hjemlandet i orden, og byggebunchen fatter mot.

Inne i leiligheten er svigerinna ikke til å roe ned, og jeg får ikke inn ett kløyva ord. Ideen om å forklare stille og rolig hva en tenker på, må bare skrinlegges. Her skrikes det på spansk i et omfang som ikke overlater noe til fantasien i det nærmeste nabolaget. Åpne er vinduene også.

Det ringer på døra. Det er naboen. Han er vill. Jeg tar det stille og rolig, og gjør meg dummere enn jeg er. Jeg forklarer han at han må snakke langsomt.

Det må jeg aldeles ikke! skriker han.

Jo da, for det er jo ingen idé å stå og skrike i maskingeværtempo til noen som ikke forstår, sa jeg lavmælt.

Han blir villere og villere, og plaprer i vei om å gjøre opp som en mann og en masse bambus. Og hvis jeg forsøker å stanse prosjektet hans blir det pryl! Pekefingeren hans går som en trommestikke, så til sist sier jeg at jeg kommer til å lukke døra, for nå ser han jo farlig ut.

Min svigerinne har funnet seg en av arbeiderne, og er i ”intens samtale” gjennom moskitonettet i et vindu. Som hos panamanere flest går sikringa på hjerneforbindelsen hennes når noen sier ”chucha de tu madre” (fitta til mor di) eller hijo de puta (horunge). Jeg får ikke helt med meg hvem sin mamma det dreier seg om, men jeg kan ikke dy meg, og sier til naboen at hvis han har noe usnakket med mammaen min, kan han jo ringe henne, men han må huske tidsforskjellen og ikke ringe så sent, for hun er gammel.

Jeg går inn, og kommer meg i klærne. Jeg vil bare sjekke hva det nå egentlig er de lokale myndighetene har å si – ikke minst fordi jeg gjerne vil hjelpe huseieren litt. Hun kom etter hvert reisende fra hovedstaden. Leieforholdet har fungert greit, og akkurat nå er hun i sorg over å ha mistet mannen sin nylig. Det er liksom ikke tidspunktet for at hun skal ta en fight alene heller. Og selvfølgelig vil jeg beholde hagen min mest mulig intakt. Hvordan saken går vet vi ikke enda. men naboen ovenpå gir seg ikke. Det blir vel advokatmat av det, skal vi se.

Hjemme er stemningen imidlertid ikke god. Selv er jeg sur for at min svigerinne ikke kunne holde kjeft. Jeg hadde uansett ikke tenkt å sloss med et helt arbeidslag, en rasende nabo og hans hysteriske kone og hennes arge mor – i alle fall ikke mot alle på en gang. Det eneste jeg ville var å gi så klart beskjed om at byggverket er uønsket at ingen i ettertid skal si at de ikke visste at prosjektet var omstridt. Men takket være min svigerinne ble det hele altså en orgie av hysteriske mennesker.

Stemninga er som sagt ikke helt god. Konen og svigerinnen er mutte. En ting er at de var redde for at jeg skulle havne i håndgemeng, men det har også noe med at jeg driter i at noen har snakket stygt om moren min. Kanskje en viss vrede over at jeg brakte meg i en situasjon hvor jeg ikke kunne ”korrigere” at noen fornærmet mora mi. Da burde jeg heller holdt meg vekk, slik at jeg slapp den forsmedelsen.

Og jeg rister på hue. Jeg fatter kort og godt ikke at jeg skal bli sint for at noen snakker stygt om andre. Kanskje hvis de snakket stygt om kona eller min datter, men min mor? Som de uansett aldri har møtt, og ikke engang vet om er i live, eller på hvilket kontinent hun bor? Not. Ikke i dag.

Vi nordboere er ikke skrudd sånn sammen. Vi greier ikke å bli sure når noen kaller oss horunger. Vi snarere flirer av det. Det er liksom så fjernt fra vår logikk å ta tenning for noe slikt, men her er latinoene like pålitelige som et piano. Man trykker på en tangent, og så kommer akkurat den tonen som man forventet.

Hvor er det egentlig at mamma er hellig? Stort sett i bananrepublikker, muslimske land, kanskje, og en del fattige søreuropeiske land. På en måte føles det godt. Nesten som en bekreftelse på ens kulturelle overlegenhet eller noe.

Overlegenhet? Ved nærmere ettertanke kommer man jo ned på jorda igjen, og nøyer med å sette det på kontoen over kulturelle forskjeller som man aldri vil forstå.

Her og nå er stemninga fortsatt litt matt i kåken. Du skal se at det blir bedre i morgen.

Og sånn går no dagan

Hva er det med velferdsstaten?

                   Man må passe kjeften for å unngå tjære og fjær!

Onar Åm har en epistel om at staten forbeholder seg rett til å beskatte nordmenn selv om de tar utflytting. Formentlig har den gode Aam fått så mange kommentarer i stil med at dersom han synes systemet er så ille, burde han jo flytte, til at det har blitt en bloggpost ut av det.

Det morsomme er ikke det Onar sier, som rent teknisk ikke virker helt riktig, men hva kommentatorene skriver, ettersom det er ting jeg har hørt så ufattelig mange ganger før.

Innvendingene går på at Norge har verdens beste sykehusvesen, og at du er totalt fortapt uten velferdsstaten. Selv folk som hevder å være selvstendig næringsdrivende med millioninntekter rykker ut til forsvar for staten – og hele bunten betaler de sin skatt med glede, selvsagt.

Det er en snodig mekanisme, det der….

Det er intet problem å få pensjonister – skjønt det for pensjonistenes vedkommende kanskje var lettere før – til å fortelle hvor dårlig de har det. Når de først kommer i gang, fyrer de av bredside på bredside mot systemet. Alle kjenner vi historier hvor trygdesystemet og sosialen kort og godt er urettferdig, ineffektivt og kynisk på samme tid. Det er lett å dra i gang en selvgående klagesang om slike emner.

Men det gjelder ikke bare pensjonister. Det gjelder et bredt utsnitt av det norske folk. Gir man de riktige stikkordene, vil jeremiaden ingen ende ta. Det bobler frem eksempler på systemets urettferdighet, om hvordan mange faller mellom to stoler og om hvordan man knapt nok har lov til noe som helst.

MEN: Si så høyt at det er fundamentet i systemet – den nordiske modellen – som er årsaken til feilen, eller skattenivået, og du vil se at det oppstår de yndigste politiske allianser til velferdsstatens forsvar. Det slår ikke feil. Kommunister finner sammen med Høyre-folk, og kommer frem til at det er velferdsstaten som er det beste. Kritikken av skolevesenet stilner hen, og går over til varm glede over at alle har lik rett til utdanning. Feilbehandlingene og helsekøene fortrenges av skrekkbildene av private helsesystemer, og lykken over at man slipper å ligge syk på gata.

Det finnes plutselig ikke problemer i Norge. Norge er verdens beste land, og det aller meste – muligens med unntak av været – er langt verre alle andre steder.

Sukk.

Den som kunne greie å trene bikkja si til en tilsvarende konsekvent lydighet!

Nye pupper til sommeren?

I helga var vi på shopping i Panama City, og i tråd med at sommeren akkurat har begynt, er det på tide å shoppe bikini. Snart kommer karnevalet også – og derfor er det er samba og strand for alle pengene i butikkvinduene. Vi bringer her noen bilder av siste nytt i strandmote, og legger spesielt merke til at puppene skal være større i år. Faktisk sjokkerende store.

Kanskje avspeiler det at flere og flere kvinner faktisk fikser brystene, og at det derfor er fair nok at utstillingsdukkene avspeiler trenden, tenkte jeg først, men nei. Så store pupper har damene her nede heller ikke!

Jeg likte det ikke. Hadde det vært ei enkelt utstillingsdukke, hadde det liksom vært greit. Det hadde nesten vært morsomt. Men ikke når annenhver klesbutikk putter slike megapupper i vinduet. Da bidrar det snarere til at enda flere jenter føler at de må få seg større pupper. 

Jeg ser for meg interessante diskusjoner med min datter når den tid kommer, hvis det nå ikke skulle vise seg at silikonpupper er helt ut på det tidspunktet.

Bildene er klikkbare for å se dem i full størrelse.